Til tvilens ære.

Det begynte med en tvil. I museumsdiskursen (som i mange andre diskurser) har begrepet dialog befestet seg som et løsenord, kuren for alle museenes inngrodde problemer.  Særlig skulle dialogen løse museenes forhold til brukerne og samfunnet omkring, slik at alle kunne føle at museet var ‘deres’ – at museet fortalte ‘deres’ historie, at museet var inkludere, alt for alle til alle tider…

Det var her tvilen startet.

Dialog – hva er det? Mellom linjene i museumsdiskursen – uuttalt men av og til uttalt – fikk man forståelse av at dialog er en maktfri og makttom samtale mellom to absolutt likestilte og likeverdige partnere. Her var tvil nr 1: Finnes slike partnere i det virkelige liv? Er det mulig å ha en dialog med andre som et museum, uten at det er en assymetri i maktforholdet – enten den ene eller andre veien? Og hva skal man så bruke en slik eventuell makttok dialog til?

Tvilen øker på.

Jeg visste for lite.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s