Monthly Archives: juni 2012

Døve bruker også museum.

Døve mennesker går på museum. Men hvilket utbytte har  du som døv, hvilken læringseffekt har et museumsbesøk for døve skoleelever? Hvordan tar museer  imot døve besøkende til sine utstillinger?

MiST er partner i et toårig Grundtvigprosjekt som skal undersøke hvordan museer kan bruke teknologiske løsninger for å tilrettelegge utstillinger bedre for denne gruppa.  Med erfaring fra Norsk Døvemuseum har MiST en stor kompetanse på dette, men for de andre avdelingene i MiST er det ennå en lang vei å gå før man kan si vi har et godt tilbud for døve brukere.

13-15. juni var det partnermøte og seminar i prosjektet( som vi for kort kaller Museums, ICT and Deaf people) i Lille i Frankrike. Foruten MIST og Norsk Døvemuseum deltar Royal Palaces i London og det franske non-profit-selskapet Signes de sens, utvikler av IKT for døve i kultursektoren.  Vårt prosjekt har som mål å lage en håndbok for museer, en oversikt over ” god praksis” i tilrettelegging for døve.

Prosjektets første samling var i Trondheim i fjor .  Dette seminaret i Lille markerte halvgått prosjekt , og for oss ble det en øyeåpner i forhold til tilrettelegging.

Flere av de største museene i Frankrike og England har egne ansatte som arbeider med tilrettelegging – Accessibility officers . Disse har en sentral rolle i å gjennomføre myndighetenes pålegg om inkludering. I Norge har vi nylig fått en inkluderingsmelding som pålegger museene å tilrettelegge sin virksomhet for alle, for ulike kulturer og grupper med ulike funksjonshemminger. Skal denne tas på alvor må vi også få et større fokus på tilgjengelighet. Og det dreier seg ikke bare om rullestolramper og ledelinjer, selv om det også er viktig. Like viktig er det at grupper får presentert innholdet i museenes formidling og læringsopplegg på en måte som gjør det tilgjengelig for dem.

Men døve kan jo lese, hvorfor  trenger de ekstra tilpassning? Jo, døve kan lese. Men for mange døve er norsk andrespråk, og ikke alle behersker det like godt. De har dessuten eg eget språk, tegnspråk, som er et språk på linje med andre.  På Norsk Døvemuseum foregår omvisningene på tegnspråk, og all informasjon er tilgjengelig  på tegnspråkvideoer, på berøringsskjermer inne i utstillinga.

I dag finnes det utallige muligheter  for mer fleksible løsninger med tegnspråklig informasjon. Merkelig nok er det flest kunstmuseer som har laget spesielle tilbud for døve. Smithsonian og Whitney Museum of American Art har egne tilbud for tegnspråkbrukere både på nett og i museet, Tate Modern har tegnspråkomvisning en gang i måneden med flere hundre deltakere.

Men – går døve flest oftere på kunstmuseer enn andre? Jeg tror ikke det. Kanskje skyldes kunstmuseenes satsning på tilbud for døve at det er enklere å formidle et visuelt uttrykk som kunst til en gruppe som er vant til visuell kommunikasjon. Kulturhistoriske museer har ofte mer sammensatte fortellinger, med informasjon om lokal, nasjonal og/eller internasjonal historie – altså tradisjonelt  en tekstlig kommunikasjonsform.  Det er derfor mer krevende, både teknologisk og økonomisk å lage en tilfredsstillende digital løsning med tegnspråk for denne typen museer.

I Trondheim gjorde vi et forsøk med å formidle Rockheim for døve. En ganske sprø ide kanskje, men faktum er at mange døve bruker musikk. Døve har ulik hørselstap, og enkelte kan oppfatte visse type lyder. Dessuten kan mange døve føle musikken gjennom vibrasjoner i omgivelsene, for eksempel ved å ta på høytalere eller gjennom spesielt tilrettelagte gulv.  Men for døve som ikke er musikkbrukere er det en utfordring å formidle musikkens kulturelle og sosiale kontekst. For å få til det må musikken ‘oversettes’ for å gi mening – og det vil kreve ressurser, kunnskap og teknologi.

Med inkluderingsmeldingen har vi fått en påminning om at museene skal være for alle. Da får vi ta den på alvor, og om ett år eller to bør alle museene ha iverksatt tiltak for en inkluderende formidling. For alle.

Forskerseminar på Oscarsborg

To dager med intensiv gjennomgang av et ti-talls forskningstekster ,  inspirerende foredrag, plutselig sommer, sjø og  mange kloke kolleger. Slik var det siste forskningsseminaret  i prosjektet «Forskning i museer og arkiv» i regi av Kulturrådet.

FoMuA startet i 2010 og vil bli avsluttet med en stor konferanse i oktober, hvor flere av delprosjektene vil bli presentert. I mellomtiden skal forhåpentligvis artiklene også publiseres (noen er allerede ute!).

Utgangspunket for dette prosjektet (som opprinnelig het Forskning OM museer og arkiv, merkelig nok) var at Kulturrådet ønsket en økt satsning på forskning i museer og arkiv, og samtidig bidra til en vitenskapeliggjøring av den tekstproduksjonen som foregår i KUD-museer. I tillegg skulle prosjektet  «bidra til å etablere institusjonene som aktører på den nasjonale og internasjonale forskningsarena.»  Nå ventet vel heller ikke Kulturrådet at målene skulle være nådd i løpet av de to årene prosjektet varer, så kjapt utvikles ikke engang museene!  Men det er en god start. Vi har vist at museene kan forske og formidle forskningen gjennom artikler, bøker og avhandlinger. Samtidig ser vi også hvor få møteplasser vi har som forskere i KUD-museene, og hvor få publiseringskanaler vi har for å bli ‘aktører på den nasjonale og internasjonale forsknignsarenaen’. Hvor er denne arenaen?

Det finnes noen tidsskrifter som er aktuelle, men de fleste er enten lokale (årbøker), eller tematisk smale (feks Heimen). Ved noen museer arbeides det for å lage skriftserier med fagfellevurdering, men uansett vil dette være tematiske publiksjoner knyttet til museers ansvasrsområder.

Nordisk Museologi er det eneste tverrfaglige museumstidsskriftet hvor man kan publisere på nordisk språk: «The twice-yearly peer-reviewed journal focuses on issues and themes currently in the spotlight in the fields of museology, art, natural and cultural heritage…» . Ane Herskov Nilsen (Center for Museologi, Aarhus Universitet) er hovedredaktør og Brita Brenna fra (Senter for museumsstudier UiO) norsk representant i redaksjonen. Dette burde være tidsskriftet for norske museumsansatte som ønsker å publisere på faglig høyt nivå. Kanskje kan dette Kulturrådsprosjektet bidra til en økning av artikler fra museene. Og kanskje vil det etterhvert kunne  besvare det evige spørsmål: hva er forskning i museene?

Wikipedia + Digitaltmuseum.no = sant

MiST har hatt kurs i Wikipedia for alle ansatte som ønsker å skrive. Norsk kulturråd har inngått et samarbeid med Wikipedia for å gjøre mer av museenes kunnskap tilgjengelig for ‘folk flest’. Tenk hvor mye av museenes kunnskap som befinner seg i hoder, skuffer og arkivskap – helt utilgjengelig for andre enn de innvidde.

Kulturrådet stiller nå med midler til de museene som ønsker å holde slike kurs. Og er det noe som får fart i museumsfolk så er det utlyste midler! Gårsdagens kurs var det første av denne typen, og vi fikk flysendte kursledere fra Norsk Folkemuseum,  Kulturrådet og fra en lokal Wikipedia-ekspert.

Kurset inneholdt en nyttig gjennomgang av hva Wikipedia er, og hvordan man skal skrive. En stor del va praktiske oppgaver slik at vi allerede på kursdagen kunne forfatte de første artiklene. Det anbefales på det sterkeste å gjøre hjemmeleksa si: opprett bruker på forhånd, og les ulike bruksanvisninger på forhånd. For det er ikke til å komme bort fra at det er en del formalia som kan være vanskelig for førstegangsskrivere.

Utrolig nok hadde over 30 ansatte meldt seg på kurset, og selv med litt frafall var vi strålende fornøyd med oppmøtet. Håpet er at i alle fall halvparten av deltakerne vil bli faste skribenter på Wikipedia.

I stedet for å klage over mangler i Wikipedia, har det nå blitt en tendens til at profesjonelle (hva nå enn det er) bidrar til kvalitetsheving på artiklene som publiseres.  Forskningsleder Fredrik Svanberg ved Historiska Museet skriver på sin blogg at «digitaliseringen och inte minst samlingarnas pågående hopkoppling med Wikipedia innebär så radikalt nya villkor för den information museer förvaltar och sänder ut. Från en närmast total kontroll och auktoritet som inte ligger så långt borta till, ja, vad? » For museene er dette en vinn-vinn-situasjon: Vi bidrar med det vi kan og vet, gjør det tilgjengelig for alle, og oppdager i tillegg at det sannsynligvis befinner seg mennesker der ute som kan enda mer om det vi skriver om. Man lærer!

Samtidig er det viktig å kjenne Wikipedias begrensninger. Det er ikke stedet å publisere ny forskning. Det er ikke stedet for å profilere seg sjøl. Man blir fort tatt ned på jorda dersom man ikke følger skrevne og uskrevne regler. For en noget anarkistisk anlagt person kan det bli litt i meste laget, når man får negativ tilbakemelding på sin brilljante artikkel, med kritikk både for språk, innhold og notebruk. (Er det noe vi historikere KAN så er det fotnoter!)  Skal jeg publisere noe nytt og kontroversielt så vil jeg ikke velge Wikipedia. Jeg vil også være på utkikk etter menneskene bak brukernavnene; Hvem skjuler seg bak anonyme innlegg? Kort sagt, man må ha noen antenner ute når man bruker Wikipedia, både som leser og som skriver. Men antennene ute bør man jo alltid ha: ‘Minds are like parachutes They only function when open’

In the middle of Nowhere…

Lørdag 2.juni var en særdeles kald dag i Trondheim. Jeg startet dagen med å lese Stein Slettebak Wangens kommentar i Lørdagsadressa, der han ga mange gode grunner for å fortsette å bo i Trondheim. Ingen grunn til å flytte til Oslo, vi har det meste her, mente han, i alle fall for de som er avhengig av nært rypeterreng.

Nå tilhører ikke jeg den kategorien som setter «nærhet til turterreng» øverst på behovslista når jeg skal bestemme bosted. Absolutt ikke. Turterreng for meg er å gå ned  Byåsveien til Ila, og videre gjennom byen til jeg kommer til Bakklandet. Da har jeg gått langt nok, mener nå jeg.

Men det var denne sure sommerlørdagen da, med opplevelser som må bli min begrunnelse for å bo i Trondheim. For de som ikke visste det, det var Musikkfest-helg i Trondheim denne helga. Min svenske venninne og jeg (nei – ikke partysvenske, vi er nok over den alderen at man kan kalles ‘party’-noesomhelst) vi startet i Ilaparken og konsert med Nadja Bertelli. Hennes myke feelgoodjazz gjorde dagen litt varmere dere vi satt og hutret litt. Noen kjentfolk så vi, og mange ukjente. Noen kortreiste og andre langreist – men vi var sammen i parken på lørdag.

På veien gjennom byen stakk vi innom Bangkok, fylte opp med smak av akkurat passe sterk peanøtt- og kokos, en lett fransk vin fikk temperaturen opp både inn og ute. Man har litt tungt for å gå, forspist kanskje. En pause på Somma med italiensk kaffe gav oss etterhvert krefter til å gå videre gjennom ettermiddagsstille bygater.

Skilt utenfor Antikvariatet

Vi avsluttet kvelden på Antikvariatet, denne merkelige puben/kafeen midt i smørøyet på Bakklandet, hvor ting ser ut til å skje helt uten grunn. Og vi kom til dekket bord: kortreist ost fra Hitra, hjemmelaget Le Brus Antique; og bak disken er de tysk, fransk, norsk, tyrkisk, bodøværing eller noe annet eksotisk.  Og lørdag var det konsert med afro-jazz av det ekstremt gode slaget. Jeg skulle gjerne skrevet navnet på bandet, men som saxofonisten sa: «vi møttes i går på togstasjonen». Fire mennesker fra rundt omkring i verden, Conga, en smak av Cuba, Afrika og Musikkkonservatoriet; så begynte instrumentene sin tungetale, og det var såre godt.

To gratiskonserter hadde vi fått med oss denne kvelden i Trondheim, der ting skjer og mulighetene finnes. Taxisjåføren fra Somalia ga et siste eksempel på trøndersk kultur da han  lakonisk slo fast: «Det er to ting vi ikke kan styre med, det er kvinnfolk og været». Jeg er veldig glad i ekte trøndersk kultur jeg.