Døve mennesker går på museum. Men hvilket utbytte har du som døv, hvilken læringseffekt har et museumsbesøk for døve skoleelever? Hvordan tar museer imot døve besøkende til sine utstillinger?
MiST er partner i et toårig Grundtvigprosjekt som skal undersøke hvordan museer kan bruke teknologiske løsninger for å tilrettelegge utstillinger bedre for denne gruppa. Med erfaring fra Norsk Døvemuseum har MiST en stor kompetanse på dette, men for de andre avdelingene i MiST er det ennå en lang vei å gå før man kan si vi har et godt tilbud for døve brukere.
13-15. juni var det partnermøte og seminar i prosjektet( som vi for kort kaller Museums, ICT and Deaf people) i Lille i Frankrike. Foruten MIST og Norsk Døvemuseum deltar Royal 
Palaces i London og det franske non-profit-selskapet Signes de sens, utvikler av IKT for døve i kultursektoren. Vårt prosjekt har som mål å lage en håndbok for museer, en oversikt over ” god praksis” i tilrettelegging for døve.
Prosjektets første samling var i Trondheim i fjor . Dette seminaret i Lille markerte halvgått prosjekt , og for oss ble det en øyeåpner i forhold til tilrettelegging.
Flere av de største museene i Frankrike og England har egne ansatte som arbeider med tilrettelegging – Accessibility officers . Disse har en sentral rolle i å gjennomføre myndighetenes pålegg om inkludering. I Norge har vi nylig fått en inkluderingsmelding som pålegger museene å tilrettelegge sin virksomhet for alle, for ulike kulturer og grupper med ulike funksjonshemminger. Skal denne tas på alvor må vi også få et større fokus på tilgjengelighet. Og det dreier seg ikke bare om rullestolramper og ledelinjer, selv om det også er viktig. Like viktig er det at grupper får presentert innholdet i museenes formidling og læringsopplegg på en måte som gjør det tilgjengelig for dem.
Men døve kan jo lese, hvorfor trenger de ekstra tilpassning? Jo, døve kan lese. Men for mange døve er norsk andrespråk, og ikke alle behersker det like godt. De har dessuten eg eget språk, tegnspråk, som er et språk på linje med andre. På Norsk Døvemuseum foregår omvisningene på tegnspråk, og all informasjon er tilgjengelig på tegnspråkvideoer, på berøringsskjermer inne i utstillinga.
I dag finnes det utallige muligheter for mer fleksible løsninger med tegnspråklig informasjon. Merkelig nok er det flest kunstmuseer som har laget spesielle tilbud for døve. Smithsonian og Whitney Museum of American Art har egne tilbud for tegnspråkbrukere både på nett og i museet, Tate Modern har tegnspråkomvisning en gang i måneden med flere hundre deltakere.
Men – går døve flest oftere på kunstmuseer enn andre? Jeg tror ikke det. Kanskje skyldes kunstmuseenes satsning på tilbud for døve at det er enklere å formidle et visuelt uttrykk som kunst til en gruppe som er vant til visuell kommunikasjon. Kulturhistoriske museer har ofte mer sammensatte fortellinger, med informasjon om lokal, nasjonal og/eller internasjonal historie – altså tradisjonelt en tekstlig kommunikasjonsform. Det er derfor mer krevende, både teknologisk og økonomisk å lage en tilfredsstillende digital løsning med tegnspråk for denne typen museer.
I Trondheim gjorde vi et forsøk me
d å formidle Rockheim for døve. En ganske sprø ide kanskje, men faktum er at mange døve bruker musikk. Døve har ulik hørselstap, og enkelte kan oppfatte visse type lyder. Dessuten kan mange døve føle musikken gjennom vibrasjoner i omgivelsene, for eksempel ved å ta på høytalere eller gjennom spesielt tilrettelagte gulv. Men for døve som ikke er musikkbrukere er det en utfordring å formidle musikkens kulturelle og sosiale kontekst. For å få til det må musikken ‘oversettes’ for å gi mening – og det vil kreve ressurser, kunnskap og teknologi.
Med inkluderingsmeldingen har vi fått en påminning om at museene skal være for alle. Da får vi ta den på alvor, og om ett år eller to bør alle museene ha iverksatt tiltak for en inkluderende formidling. For alle.
museumsdialog 