Monthly Archives: juli 2012

Flagg, følelser og fornuft

Sommeren 2012 er avlyst på grunn av teknisk feil, det ryktes at man skal prøve igjen i februar 2013. Men på tross av, eller på grunn av, elendige temperaturer utendørs, så har det blomstret opp flere diskusjoner som har fått mange trauste nordmenn til å bli varme nok i trøya. Romfolket (merkelig hvordan enkelte  uttaler dette ordet, med  kort o slik at man kan tro det er invasjon fra Mars, ikke rart folk blir redde), har blitt sommerens hete potet. Og viser dyben i både det ene og det andre i vårt samfunn. Men det er ikke Rom jeg skal skrive om nå. Heller ikke om galskap og våpenlover, selv om alt dette er godt innefor denne bloggerens interesseområde. Og vel så det.

Roma midt i mot

Nei – her jeg befinner meg i tid og rom, er det flagget som er viktig. For de som befinner seg så langt unna sentrum av debatten at de ikke har fanget opp ildspruten: TKMs utstilling SAMMEN/TOGETHER skulle åpnes 20.7., men ble utsatt for en bombetrussel og måtte utsette åpninga til dagen etter. Så handler det om at Pontus Kyander, Trondheim Kunstmuseums nye direktør, skrev på  facebook at nasjonalflagg (stort sett) ikke skal heises på museet så lenge han er direktør:

Trondheim Kunstmuseum, waving its purple flag in the morning hours. During my time at the museum, a national flag will never be hoisted (exceptions only for Roma, Sami or other «nations» without territories). Trondheim Kunstmuseum invites everyone, regardless of origin or attachment to any place. Nations are ideas of the 19th century. Lets find better common ground! /Pontus Kyander, Director at Trondheim Kunstmuseum.

Lo and behold – temperaturen i hele Trondheim steg 10 grader, og i går var den kommet opp i hele 19 varme grader.  Det har kjølnet i dag, men et lite håp om at det kan bli varmere utover dagen er det når Bleken og Nupen og politikere protester i Adressas papirutgave.

Partiet Høyre er klart og tydelig for og imot. Venstres Trond Åm er mot (men for  flagget altså). Andre erklærer seg dypt uenig i Kyanders flaggprotest men vil inntil det ytterste forsvare hans rett til å si og mene hva han vil. Man er jo moderne. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett det norske flagget på Kunstmuseets flaggstang. Men det er ikke relevant. Det skremmende er at flere av politikerne har gitt uttrykk for at Kyander ikke skal ha rett til å komme med slike utspill. Med andre ord, kulturen skal underordnes politikken! Eat shit!

Debatten Kyander ønsker å ta er interessant, men  den har fått et feil utgangspunkt. Flagg eller ikke er uinteressant i det som egentlig er problemet, i beste fall er det bare en del av at svært problemområde.  For det dreier seg om hvordan vi kan skape samfunn som ikke følger de tradisjonelle (nasjonale) grupperingene, men som muliggjør fellesskap på tvers og kryss av nasjoner (NEI! Jeg skal IKKE definere nasjon her – blånekter), etnisitet, klasse og alt det andre som skiller oss.  Kyanders vektlegging av flagget som symbol på et ekskluderende samfunn, oppnådde å skape blest om museet, og liv og røre i summerkulda. Men det har ikke klart å  løfte debatten som ble hengende godt synlig på en flaggstang, Bare med nød og neppe kan flaggfokuset føre til noe mer enn en lett rystelse i det politiske og kanskje det kunstneriske miljøet lokalt.

Kyander ønsker ifølge debattene to ting: Han mener vi trenger nye symbol som kan representere andre fellesskap som ikke er så ekskluderende som det nasjonen er.  Og han ønsker å få oss til å reflektere over hva det norske flagget representerer; han selv ser det nemlig som et uttrykk for en ekskluderende, avlegs nasjonalisme.

Men har vi egentlig en mangel på symbol da? Vi kan flagge regnbueflagg, samisk flagg, det knallrøde hammerogsigd-flagget, fredsflagget, EU-flagg, ja – vi kan lage vårt eget tøystykke med symboler etter fritt valg, uten at det skaper integrering, fellesskap eller inkludering.  Debatten på TKMs facebookside og på Adressa.no viser hvor riv ruskende galt det kan gå når man ikke klarer å skille symbolet (flagget) fra det debatten egentlig skulle handle om (fellesskap). Personangrep (jævla svenske, send ham ut av landet), følelselsladede innlegg med referanser til hele den norske krigshistorien, hat og forakt – kort sagt, det meste av det vi i det siste året har sett gjentatt ad nauseam i nettdebatter.

Det er innholdet i og rammene omkring fellesskap som er avgjørende, ikke hvilket flagg som henger der og dingler.

Museer som symboler

Som flagget så har også museer vært med på ramme inn en nasjonal fortelling. Hvilke fortellinger  ligger lagret i museenes magasiner, også kunstmuseer og kunstindustrimuseer om ikke nettopp de nasjonale. Folkemuseene har blitt tillagt en stor grad av ansvar for at den norske nasjonalidentiteten ble formet i sin tid. Men i stedet for å kvitte oss med disse monumentale symbolene for en homogen nasjonal identitet, så må vi forandre dem.  Kunstmuseer, kulturhistoriske museer, kunstindustrimuseer og andre museer har her en viktig oppgave. Og det er denne oppgaven Pontus Kyander har tatt fatt på med sitt utspill.

Dialog – en kunst

En slik debatt krever dialog. Og da kan ikke dialogen starte med en fastspikret oppfatning av hva innholdet i symbolene er, enten man er for eller mot flagging. Ekte dialog må ha som utgangspunkt at alle kan delta med ulike utgangspunkt, og at ingen sitter med fasit. For hvem er det som egentlig bestemmer hva som er innholdet i et symbol? Og hvordan går vi fra en forestilt nasjonal homogenitet, til et fritt og inkluderende fellesskap som består av … hva? (min indre anarkist  hevder bestemt at all organisering nødvendigvis er ekskluderende… tyst på seg!)

Men det er krevende å føre dialog med alle samtidig – ja det er vel egentlig umulig. Problemet er størst der viljen til dialog er minst. Selv om provokasjon skaper mediaoppslag skaper den ikke nødvendigvis endring.  Mitt ønske er derfor at vi også tar Pontus Kyanders utspill opp i forum som gjør at det faktisk kan føre til noe mer enn forutsigbare konfrontasjoner. Museene var med på å konstruere en nasjonal identitet på 18-1900tallet  – da må vel museene i dag også ha makt og mulighet til å bidra til å oppløse denne for å skape noe nytt?

Advertisements

Museumskidsa og museumstantene.

Det blusset opp en liten diskusjon på dette internettets sider for en stund siden. Blusse er kanskje å overdrive, men i museumssammenheng skal det ikke mange kommentarer til før man kan snakke om oppblussing:-). Diskusjonen dreier seg om hvor diskusjoner mellom museumsansatte skal foregå, på epost eller i blogg/fb/twitter. Marit Kjeksrud Amunsen har lenka diskusjonen på sin blogg. Diskusjonen er interessant fordi den markerer et brudd i museene – både forårsaket av generasjonsskifte men kanskje mer interessant på grunn av en endring i fagkompetanse i museene.

Museumstantene (av begge kjønn) har i et par generasjoner vært dominerende i museene. De har med små midler utviklet museene fra vegger rundt en samling til koselige plasser for barn og barnefamilier,  trygge om enn litt kjedelige arenaer for karding av ull, spikking av seljefløyter, baking av flattbrød, segling med råsegl, hesjing og hopping i høy. De har latt skrikerunger og snørrete barn i alle aldre leke at de er Monet eller Munch (ofte med resultat mer som en liten Picasso). Noen hadde utdannelse som lærere, andre var de beste pedagoger uten annet enn en ildsjel inni seg og en vilje av stål. Enkelte hadde fagutdannelse og godkjenning som konservatorer, men valgte (eller ble valgt til) å være museets kommunikatører utad. De så små og store publikummere som museets egentlige mål; og utviklet museet i dialog med barn og unge brukere, men også i tett dialog med informanter. De multitisket og multitasket. De bygde opp et nettverk av frivillige som stekte vafler til familiedager, organiserte parkering på de store arrangementete, som fylte stabbur og smier med kompetanse om håndverk og tradisjoner som ingen ansatte hadde. De var i dialog med det publikum som den gangen brukte museene mest: lokalsamfunnet.

Museumstantene har blitt gammeldagse. De har blitt forbikjørt av samfunnsutvikling, kulturendring og teknologiske nyvinninger. Nye koster trengs i møte med nye generasjoner.

Endringene startet selvfølgelig før museumsreformen. Men fra årtusenskiftet har vi hatt sammenslåinger og store økninger i overføringene til museene , profesjonalisering og en lenge påkrevd makeover – ikke ekstrem, men dog.Flere museumspedagoger ble ansatt, skillet mellom formidling og forvaltning økte. Museer med manuelle kataloger med flere hundre tusen nummer måtte bruke store ressurser på å digitalisere disse, og kommer kanskje aldri til å fullført ‘hele katalogen på nett’. Det er nå engang slik at skrift på papir ikke springer av seg selv inn i de rette kolonner i primus . Menneskene må gjøre det. Bruke tid på det – mye tid. Og så er det all ny kunnskap som har kommet til siden sist – den bør også skrives inn i databaser. Enn så lenge er ikke appen som overfører kunnskapen fra menneskers hjerne direkte til datamaskinen oppfunnet. Mer tid går med. mindre tid blir til overs til samtaler med informanter, dokumentasjon og faglig oppdatering. De blir akterutseil de også – og snart er de pensjonert. Så får de nye kolleger! Kidsa (i alle aldre) kommer!

Museumstantene (de med barna og de med kartotekkortene) skjønner ikke helt språket til kidsa. FB, tweet, likes, apps, QR, dialog, co-creation, wiki, crowdsourcing, online, VR, IRL… gresk. Eller er det kinesisk.

Kidsa skjønner ikke museumstantene: de tror at tantene har sittet på ræva og kosa seg med vafler og kataloger helt til de selv med sine nye koster feide inn på arenaen. Kidsa kjenner ikke så mye til hva som befinner seg i magasinene, bortsett fra den brøkdelen som har fått sitt kunstnerisk utførte portrett digitalisert og lagt ut på nettet. Kidsa tror de fant opp ordet dialog. De tror de fant opp medvirking. De tror de er de eneste med kunnskap om museet. Og ingen forstår hverandre.

Kidsa er ofte prosjektansatt, ‘fast ansettelse’ er ikke så attraktivt som det en gang var, det fører til stagnasjon og forfall, mener noen .  Og de er forskånet fra mange oppgaver som museumstantene hadde: de kan bruke sin utdannelse og erfaring og livsstil på å skape nye, moderne og mesterlige prosjekter på nett, og sosiale media blir arena for deres nettverk. Sosiale media er integrert i deres liv, slik forrige generasjons sosiale media var integrert i deres; auditoriet, museumsarealet, telefonen, kortkatalogen, og etterhvert til og med eposten.

Si meg hvilken plattform du bruker så skal jeg si deg hvem du er.

Serriøst – epost er sååååååååå forrige århundre. gidder ikke bruke det, sier kidsa. Epostlister som kommunikasjonsform mellom museumsansatte, som feks museumsnorge.no, brukes ikke av kidsa. Å diskutere pr epost er like utenkelig for dem som å sende brev via postverket er for kidsas foreldregenerasjon.  Jeg forstår tankegangen, men stusser over en tilsynelatende mangel på kommunikasjonsvilje.  Kommunikasjon mellom kidsa og tantene blir ikke mulig når de befinner seg på hver sin plattform! Jeg ønsker meg en større vilje til kommunikasjon – på tvers av plattformer, selv om det gjør vondt. Med pingback og flittig lenking burde det ikke være så stort problem.  De fleste museumsansatte leser epost daglig, 470 abonnerer direkte på epostlista museumsnorge.no, mens mange flere får den videresendt fra leder eller andre.  FB-gruppa Nettkommunikatører ved museer har 109 medlemmer, hvor mange av disse er museumsansatte vet jeg ikke. Å poste noen av innleggene som publiseres på nettet som epostlister kan være en ide. For jeg mener bestemt at tantene bør høre mer av det kidsa snakker om, det er nemlig framtida som snakker. Hilsen Tante…