Museumskidsa og museumstantene.

Det blusset opp en liten diskusjon på dette internettets sider for en stund siden. Blusse er kanskje å overdrive, men i museumssammenheng skal det ikke mange kommentarer til før man kan snakke om oppblussing:-). Diskusjonen dreier seg om hvor diskusjoner mellom museumsansatte skal foregå, på epost eller i blogg/fb/twitter. Marit Kjeksrud Amunsen har lenka diskusjonen på sin blogg. Diskusjonen er interessant fordi den markerer et brudd i museene – både forårsaket av generasjonsskifte men kanskje mer interessant på grunn av en endring i fagkompetanse i museene.

Museumstantene (av begge kjønn) har i et par generasjoner vært dominerende i museene. De har med små midler utviklet museene fra vegger rundt en samling til koselige plasser for barn og barnefamilier,  trygge om enn litt kjedelige arenaer for karding av ull, spikking av seljefløyter, baking av flattbrød, segling med råsegl, hesjing og hopping i høy. De har latt skrikerunger og snørrete barn i alle aldre leke at de er Monet eller Munch (ofte med resultat mer som en liten Picasso). Noen hadde utdannelse som lærere, andre var de beste pedagoger uten annet enn en ildsjel inni seg og en vilje av stål. Enkelte hadde fagutdannelse og godkjenning som konservatorer, men valgte (eller ble valgt til) å være museets kommunikatører utad. De så små og store publikummere som museets egentlige mål; og utviklet museet i dialog med barn og unge brukere, men også i tett dialog med informanter. De multitisket og multitasket. De bygde opp et nettverk av frivillige som stekte vafler til familiedager, organiserte parkering på de store arrangementete, som fylte stabbur og smier med kompetanse om håndverk og tradisjoner som ingen ansatte hadde. De var i dialog med det publikum som den gangen brukte museene mest: lokalsamfunnet.

Museumstantene har blitt gammeldagse. De har blitt forbikjørt av samfunnsutvikling, kulturendring og teknologiske nyvinninger. Nye koster trengs i møte med nye generasjoner.

Endringene startet selvfølgelig før museumsreformen. Men fra årtusenskiftet har vi hatt sammenslåinger og store økninger i overføringene til museene , profesjonalisering og en lenge påkrevd makeover – ikke ekstrem, men dog.Flere museumspedagoger ble ansatt, skillet mellom formidling og forvaltning økte. Museer med manuelle kataloger med flere hundre tusen nummer måtte bruke store ressurser på å digitalisere disse, og kommer kanskje aldri til å fullført ‘hele katalogen på nett’. Det er nå engang slik at skrift på papir ikke springer av seg selv inn i de rette kolonner i primus . Menneskene må gjøre det. Bruke tid på det – mye tid. Og så er det all ny kunnskap som har kommet til siden sist – den bør også skrives inn i databaser. Enn så lenge er ikke appen som overfører kunnskapen fra menneskers hjerne direkte til datamaskinen oppfunnet. Mer tid går med. mindre tid blir til overs til samtaler med informanter, dokumentasjon og faglig oppdatering. De blir akterutseil de også – og snart er de pensjonert. Så får de nye kolleger! Kidsa (i alle aldre) kommer!

Museumstantene (de med barna og de med kartotekkortene) skjønner ikke helt språket til kidsa. FB, tweet, likes, apps, QR, dialog, co-creation, wiki, crowdsourcing, online, VR, IRL… gresk. Eller er det kinesisk.

Kidsa skjønner ikke museumstantene: de tror at tantene har sittet på ræva og kosa seg med vafler og kataloger helt til de selv med sine nye koster feide inn på arenaen. Kidsa kjenner ikke så mye til hva som befinner seg i magasinene, bortsett fra den brøkdelen som har fått sitt kunstnerisk utførte portrett digitalisert og lagt ut på nettet. Kidsa tror de fant opp ordet dialog. De tror de fant opp medvirking. De tror de er de eneste med kunnskap om museet. Og ingen forstår hverandre.

Kidsa er ofte prosjektansatt, ‘fast ansettelse’ er ikke så attraktivt som det en gang var, det fører til stagnasjon og forfall, mener noen .  Og de er forskånet fra mange oppgaver som museumstantene hadde: de kan bruke sin utdannelse og erfaring og livsstil på å skape nye, moderne og mesterlige prosjekter på nett, og sosiale media blir arena for deres nettverk. Sosiale media er integrert i deres liv, slik forrige generasjons sosiale media var integrert i deres; auditoriet, museumsarealet, telefonen, kortkatalogen, og etterhvert til og med eposten.

Si meg hvilken plattform du bruker så skal jeg si deg hvem du er.

Serriøst – epost er sååååååååå forrige århundre. gidder ikke bruke det, sier kidsa. Epostlister som kommunikasjonsform mellom museumsansatte, som feks museumsnorge.no, brukes ikke av kidsa. Å diskutere pr epost er like utenkelig for dem som å sende brev via postverket er for kidsas foreldregenerasjon.  Jeg forstår tankegangen, men stusser over en tilsynelatende mangel på kommunikasjonsvilje.  Kommunikasjon mellom kidsa og tantene blir ikke mulig når de befinner seg på hver sin plattform! Jeg ønsker meg en større vilje til kommunikasjon – på tvers av plattformer, selv om det gjør vondt. Med pingback og flittig lenking burde det ikke være så stort problem.  De fleste museumsansatte leser epost daglig, 470 abonnerer direkte på epostlista museumsnorge.no, mens mange flere får den videresendt fra leder eller andre.  FB-gruppa Nettkommunikatører ved museer har 109 medlemmer, hvor mange av disse er museumsansatte vet jeg ikke. Å poste noen av innleggene som publiseres på nettet som epostlister kan være en ide. For jeg mener bestemt at tantene bør høre mer av det kidsa snakker om, det er nemlig framtida som snakker. Hilsen Tante…

Reklame