Sjøveien

Sjøveien er min arbeidsvei. Det tar meg omkring 45 minutter å gå heimafra til  Brattøra.  Det eneste som holder liv i meg nedover det fotgjengerhelvetet som heter Byåsveien, er tanken på at snart, veldig snart, er jeg der – ut mot havet, i det mest åpne landskap Trondheim kan by på. Altså Sjøveien.

Kledd for vind og regn, med gode sko og tid til å stoppe opp når det trengs, det er meg på vei til jobb.

Jo, jeg vet at det visstnok egentlig heter Strandpromenaden – den nye veien langs sjøen fra Ila til Brattøra. Men jeg kommer aldri til å bruke det navnet, noe så … gæli! Sjøveien er veien langs sjøen, der er ingen strand og vi hundrevis mennesker som ferdes der til hverdags, vi promenerer såvisst ikke! Vi går, sykler eller springer – på vei til og fra noe.  Men underveis kan vi oppleve vidunderlige ting.

Sjølukt og bølger og tang og tare, det er for oss som er oppvokst i fjærasteinan selve livet. Etter storstormene i vinter lå det masse tang langs Sjøveien, kasta opp av storbåra. På vei hjem en ettermiddag kunne jeg beundra ei nise som krusa rundt i havoverflata. Det var fler enn meg som sto der og følte at vi fikk mer enn fortjent som underholdning den dagen. Gratis.

Den nye sjøveien er det fineste jeg vet, det fineste ‘byrommet’ om man vil. I helger med godvær, vinter som sommer, kryr det av folk der. Det er ikke mye som skjer, det er betong og store steiner, murvegger og harde benker til å sitte på. Noen forsøkte å fargelegg litt, men det ble fjerna etter ei ukes tid.

Det kunstneriske uttrykket kunne vært mer givende, men personlig syns jeg murene har godt av å bli farga, hvorfor ikke tilrettelegge en taggevegg? Med ‘skiftende utstillinger’, det ville vært en fin variasjon i byrommet.

Badeliv på 1930-tallet.  Schrøderarkivet, Trøndelag Folkemuseum

Sjøbadet er selve perla i Sjøveien, fint også om man bare vil ta en kvil på veien. I vinter har et friskt bad ved Sjøbadet vært min måte å starte helga på. Litt gærne damer og herrer får fart på blodomløp og lattermuskler i saltvann på ca 4 grader.  Med Sjøveien har Sjøbadet blitt mye mer tilgjengelig, lettere å finne fram til,  til sommeren tror jeg det blir fullt der. Kanskje like fullt som det var sommeren 1930?

Ennå gjenstår litt arbeid før hele Sjøveien er fiks ferdig. Men til sommeren vil veien stå fram i all sin prakt – som en perle for store og små.  Her vil det ligge rekebåter med ferske reker som kan nytes på den nye trekaia som kommer. Her kan man sitte og høre på konserter i det fantastiske byrommet ved Rockheim. Dessverre skjemmes utsikten av hotellet, du vet, der hvor de har glemt å fjerne folien fra vinduene, det med gullimitasjonen på, det som er så stort at tankene stopper når blikket når dit. Men det er det ikke noe å gjøre med, vi skal ha ryggen til hotellet der vi sitter og spiser reker og nyter et glass hvitvin i en av de mange små bistroene og kafeene som kommer her. På varme sommerkvelder sitter vi og plasker med beina i sjøen, nyter utsikten mot Munkholmen og Fosenalpene. Om søndagene kryr det av småbarnsfamilier som spiser kortreist fruktjus  og hjemmelaga is fra lokale produsenter, her spiller små teatertrupper for hatten og  vi hører lokale musikere,  eller bare rett og slett folk som liker å lage musikk. For oss som liker å høre på.

Nei – beklager, det siste er ren fantasi. Men jeg skulle gjerne sett at det ble virkelighet. har selv gått søndagstur frem og tilbake uten å finne en kaffekopp. Skansen er stappfull på fine dager, det er rom for fler! Tror jeg skal kjøpe en mobil kiosk og starte salg av veggi-briyani, heimelaga saft, kruttsterk kaffe og svalende hvitvin. ….

Den internasjonale kvinnedagen hører hjemme på museum!

Jepp – på tide å plassere kvinnedagen på museum. Det sier seg selv, nå som alt er perfekt. 

Sylvi Listaug sa det: «Dagens kvinnebevegelse fremstår som egoistisk snarere enn solidarisk, og som veik snarere enn modig når det kommer til kvinneundertrykkende tradisjoner og praksis som ikke har sin rot i kristne, men i muslimske miljøer. » Og sist jeg sjekka satt Listaug i regjeringa – enn så lenge. Så da er det vel slik det tar seg ut derfra da, ja – da er det vel sånn det er da!

Jeg tenkte jeg skulle dokumentere disse egoistiske luksusfeministene i årets 8.marstog i Trondheim. Og her er de: egoistene:

Enda fler egoister, disse er svenske

Disse egoistene har tilogmed speilvendt banneret sitt!

Pappaperm og pensjon ska dem ha også!

At det går an! Og så på 8.mars til og med!

Og her er selve erkeegoistene i Norske Kvinners Sanitetsforening.

Så etter å ha dokumentert sannheten i Listaugs påstander, og for å feire 8.mars der det rettelig hører heim, gikk jeg selvfølgelig på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum som lokket med omvisning i Hannah Ryggens verden. Kurator formilding, Solveig Lønmo, fortalte urovekkende ting om kvinnelige kunstneres kår føritida. Men direkte skremmende ble det da hun fortalte om forholdet mellom mannlige og kvinnelige kunstnere i museenes samling. Og om hvem som bestemmer hva i kunstens verden. Da skjønte jeg at kvinnedagen, kvinnekampen og 8.marsfeirig så absolutt bør komme på museum – hvert år.

God 8.mars alle sammen, her er Linneas fantastiske tegning på dagen.