Category Archives: dialog

Flagg, følelser og fornuft

Sommeren 2012 er avlyst på grunn av teknisk feil, det ryktes at man skal prøve igjen i februar 2013. Men på tross av, eller på grunn av, elendige temperaturer utendørs, så har det blomstret opp flere diskusjoner som har fått mange trauste nordmenn til å bli varme nok i trøya. Romfolket (merkelig hvordan enkelte  uttaler dette ordet, med  kort o slik at man kan tro det er invasjon fra Mars, ikke rart folk blir redde), har blitt sommerens hete potet. Og viser dyben i både det ene og det andre i vårt samfunn. Men det er ikke Rom jeg skal skrive om nå. Heller ikke om galskap og våpenlover, selv om alt dette er godt innefor denne bloggerens interesseområde. Og vel så det.

Roma midt i mot

Nei – her jeg befinner meg i tid og rom, er det flagget som er viktig. For de som befinner seg så langt unna sentrum av debatten at de ikke har fanget opp ildspruten: TKMs utstilling SAMMEN/TOGETHER skulle åpnes 20.7., men ble utsatt for en bombetrussel og måtte utsette åpninga til dagen etter. Så handler det om at Pontus Kyander, Trondheim Kunstmuseums nye direktør, skrev på  facebook at nasjonalflagg (stort sett) ikke skal heises på museet så lenge han er direktør:

Trondheim Kunstmuseum, waving its purple flag in the morning hours. During my time at the museum, a national flag will never be hoisted (exceptions only for Roma, Sami or other «nations» without territories). Trondheim Kunstmuseum invites everyone, regardless of origin or attachment to any place. Nations are ideas of the 19th century. Lets find better common ground! /Pontus Kyander, Director at Trondheim Kunstmuseum.

Lo and behold – temperaturen i hele Trondheim steg 10 grader, og i går var den kommet opp i hele 19 varme grader.  Det har kjølnet i dag, men et lite håp om at det kan bli varmere utover dagen er det når Bleken og Nupen og politikere protester i Adressas papirutgave.

Partiet Høyre er klart og tydelig for og imot. Venstres Trond Åm er mot (men for  flagget altså). Andre erklærer seg dypt uenig i Kyanders flaggprotest men vil inntil det ytterste forsvare hans rett til å si og mene hva han vil. Man er jo moderne. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett det norske flagget på Kunstmuseets flaggstang. Men det er ikke relevant. Det skremmende er at flere av politikerne har gitt uttrykk for at Kyander ikke skal ha rett til å komme med slike utspill. Med andre ord, kulturen skal underordnes politikken! Eat shit!

Debatten Kyander ønsker å ta er interessant, men  den har fått et feil utgangspunkt. Flagg eller ikke er uinteressant i det som egentlig er problemet, i beste fall er det bare en del av at svært problemområde.  For det dreier seg om hvordan vi kan skape samfunn som ikke følger de tradisjonelle (nasjonale) grupperingene, men som muliggjør fellesskap på tvers og kryss av nasjoner (NEI! Jeg skal IKKE definere nasjon her – blånekter), etnisitet, klasse og alt det andre som skiller oss.  Kyanders vektlegging av flagget som symbol på et ekskluderende samfunn, oppnådde å skape blest om museet, og liv og røre i summerkulda. Men det har ikke klart å  løfte debatten som ble hengende godt synlig på en flaggstang, Bare med nød og neppe kan flaggfokuset føre til noe mer enn en lett rystelse i det politiske og kanskje det kunstneriske miljøet lokalt.

Kyander ønsker ifølge debattene to ting: Han mener vi trenger nye symbol som kan representere andre fellesskap som ikke er så ekskluderende som det nasjonen er.  Og han ønsker å få oss til å reflektere over hva det norske flagget representerer; han selv ser det nemlig som et uttrykk for en ekskluderende, avlegs nasjonalisme.

Men har vi egentlig en mangel på symbol da? Vi kan flagge regnbueflagg, samisk flagg, det knallrøde hammerogsigd-flagget, fredsflagget, EU-flagg, ja – vi kan lage vårt eget tøystykke med symboler etter fritt valg, uten at det skaper integrering, fellesskap eller inkludering.  Debatten på TKMs facebookside og på Adressa.no viser hvor riv ruskende galt det kan gå når man ikke klarer å skille symbolet (flagget) fra det debatten egentlig skulle handle om (fellesskap). Personangrep (jævla svenske, send ham ut av landet), følelselsladede innlegg med referanser til hele den norske krigshistorien, hat og forakt – kort sagt, det meste av det vi i det siste året har sett gjentatt ad nauseam i nettdebatter.

Det er innholdet i og rammene omkring fellesskap som er avgjørende, ikke hvilket flagg som henger der og dingler.

Museer som symboler

Som flagget så har også museer vært med på ramme inn en nasjonal fortelling. Hvilke fortellinger  ligger lagret i museenes magasiner, også kunstmuseer og kunstindustrimuseer om ikke nettopp de nasjonale. Folkemuseene har blitt tillagt en stor grad av ansvar for at den norske nasjonalidentiteten ble formet i sin tid. Men i stedet for å kvitte oss med disse monumentale symbolene for en homogen nasjonal identitet, så må vi forandre dem.  Kunstmuseer, kulturhistoriske museer, kunstindustrimuseer og andre museer har her en viktig oppgave. Og det er denne oppgaven Pontus Kyander har tatt fatt på med sitt utspill.

Dialog – en kunst

En slik debatt krever dialog. Og da kan ikke dialogen starte med en fastspikret oppfatning av hva innholdet i symbolene er, enten man er for eller mot flagging. Ekte dialog må ha som utgangspunkt at alle kan delta med ulike utgangspunkt, og at ingen sitter med fasit. For hvem er det som egentlig bestemmer hva som er innholdet i et symbol? Og hvordan går vi fra en forestilt nasjonal homogenitet, til et fritt og inkluderende fellesskap som består av … hva? (min indre anarkist  hevder bestemt at all organisering nødvendigvis er ekskluderende… tyst på seg!)

Men det er krevende å føre dialog med alle samtidig – ja det er vel egentlig umulig. Problemet er størst der viljen til dialog er minst. Selv om provokasjon skaper mediaoppslag skaper den ikke nødvendigvis endring.  Mitt ønske er derfor at vi også tar Pontus Kyanders utspill opp i forum som gjør at det faktisk kan føre til noe mer enn forutsigbare konfrontasjoner. Museene var med på å konstruere en nasjonal identitet på 18-1900tallet  – da må vel museene i dag også ha makt og mulighet til å bidra til å oppløse denne for å skape noe nytt?

Reklamer

Museumskidsa og museumstantene.

Det blusset opp en liten diskusjon på dette internettets sider for en stund siden. Blusse er kanskje å overdrive, men i museumssammenheng skal det ikke mange kommentarer til før man kan snakke om oppblussing:-). Diskusjonen dreier seg om hvor diskusjoner mellom museumsansatte skal foregå, på epost eller i blogg/fb/twitter. Marit Kjeksrud Amunsen har lenka diskusjonen på sin blogg. Diskusjonen er interessant fordi den markerer et brudd i museene – både forårsaket av generasjonsskifte men kanskje mer interessant på grunn av en endring i fagkompetanse i museene.

Museumstantene (av begge kjønn) har i et par generasjoner vært dominerende i museene. De har med små midler utviklet museene fra vegger rundt en samling til koselige plasser for barn og barnefamilier,  trygge om enn litt kjedelige arenaer for karding av ull, spikking av seljefløyter, baking av flattbrød, segling med råsegl, hesjing og hopping i høy. De har latt skrikerunger og snørrete barn i alle aldre leke at de er Monet eller Munch (ofte med resultat mer som en liten Picasso). Noen hadde utdannelse som lærere, andre var de beste pedagoger uten annet enn en ildsjel inni seg og en vilje av stål. Enkelte hadde fagutdannelse og godkjenning som konservatorer, men valgte (eller ble valgt til) å være museets kommunikatører utad. De så små og store publikummere som museets egentlige mål; og utviklet museet i dialog med barn og unge brukere, men også i tett dialog med informanter. De multitisket og multitasket. De bygde opp et nettverk av frivillige som stekte vafler til familiedager, organiserte parkering på de store arrangementete, som fylte stabbur og smier med kompetanse om håndverk og tradisjoner som ingen ansatte hadde. De var i dialog med det publikum som den gangen brukte museene mest: lokalsamfunnet.

Museumstantene har blitt gammeldagse. De har blitt forbikjørt av samfunnsutvikling, kulturendring og teknologiske nyvinninger. Nye koster trengs i møte med nye generasjoner.

Endringene startet selvfølgelig før museumsreformen. Men fra årtusenskiftet har vi hatt sammenslåinger og store økninger i overføringene til museene , profesjonalisering og en lenge påkrevd makeover – ikke ekstrem, men dog.Flere museumspedagoger ble ansatt, skillet mellom formidling og forvaltning økte. Museer med manuelle kataloger med flere hundre tusen nummer måtte bruke store ressurser på å digitalisere disse, og kommer kanskje aldri til å fullført ‘hele katalogen på nett’. Det er nå engang slik at skrift på papir ikke springer av seg selv inn i de rette kolonner i primus . Menneskene må gjøre det. Bruke tid på det – mye tid. Og så er det all ny kunnskap som har kommet til siden sist – den bør også skrives inn i databaser. Enn så lenge er ikke appen som overfører kunnskapen fra menneskers hjerne direkte til datamaskinen oppfunnet. Mer tid går med. mindre tid blir til overs til samtaler med informanter, dokumentasjon og faglig oppdatering. De blir akterutseil de også – og snart er de pensjonert. Så får de nye kolleger! Kidsa (i alle aldre) kommer!

Museumstantene (de med barna og de med kartotekkortene) skjønner ikke helt språket til kidsa. FB, tweet, likes, apps, QR, dialog, co-creation, wiki, crowdsourcing, online, VR, IRL… gresk. Eller er det kinesisk.

Kidsa skjønner ikke museumstantene: de tror at tantene har sittet på ræva og kosa seg med vafler og kataloger helt til de selv med sine nye koster feide inn på arenaen. Kidsa kjenner ikke så mye til hva som befinner seg i magasinene, bortsett fra den brøkdelen som har fått sitt kunstnerisk utførte portrett digitalisert og lagt ut på nettet. Kidsa tror de fant opp ordet dialog. De tror de fant opp medvirking. De tror de er de eneste med kunnskap om museet. Og ingen forstår hverandre.

Kidsa er ofte prosjektansatt, ‘fast ansettelse’ er ikke så attraktivt som det en gang var, det fører til stagnasjon og forfall, mener noen .  Og de er forskånet fra mange oppgaver som museumstantene hadde: de kan bruke sin utdannelse og erfaring og livsstil på å skape nye, moderne og mesterlige prosjekter på nett, og sosiale media blir arena for deres nettverk. Sosiale media er integrert i deres liv, slik forrige generasjons sosiale media var integrert i deres; auditoriet, museumsarealet, telefonen, kortkatalogen, og etterhvert til og med eposten.

Si meg hvilken plattform du bruker så skal jeg si deg hvem du er.

Serriøst – epost er sååååååååå forrige århundre. gidder ikke bruke det, sier kidsa. Epostlister som kommunikasjonsform mellom museumsansatte, som feks museumsnorge.no, brukes ikke av kidsa. Å diskutere pr epost er like utenkelig for dem som å sende brev via postverket er for kidsas foreldregenerasjon.  Jeg forstår tankegangen, men stusser over en tilsynelatende mangel på kommunikasjonsvilje.  Kommunikasjon mellom kidsa og tantene blir ikke mulig når de befinner seg på hver sin plattform! Jeg ønsker meg en større vilje til kommunikasjon – på tvers av plattformer, selv om det gjør vondt. Med pingback og flittig lenking burde det ikke være så stort problem.  De fleste museumsansatte leser epost daglig, 470 abonnerer direkte på epostlista museumsnorge.no, mens mange flere får den videresendt fra leder eller andre.  FB-gruppa Nettkommunikatører ved museer har 109 medlemmer, hvor mange av disse er museumsansatte vet jeg ikke. Å poste noen av innleggene som publiseres på nettet som epostlister kan være en ide. For jeg mener bestemt at tantene bør høre mer av det kidsa snakker om, det er nemlig framtida som snakker. Hilsen Tante…

Døve bruker også museum.

Døve mennesker går på museum. Men hvilket utbytte har  du som døv, hvilken læringseffekt har et museumsbesøk for døve skoleelever? Hvordan tar museer  imot døve besøkende til sine utstillinger?

MiST er partner i et toårig Grundtvigprosjekt som skal undersøke hvordan museer kan bruke teknologiske løsninger for å tilrettelegge utstillinger bedre for denne gruppa.  Med erfaring fra Norsk Døvemuseum har MiST en stor kompetanse på dette, men for de andre avdelingene i MiST er det ennå en lang vei å gå før man kan si vi har et godt tilbud for døve brukere.

13-15. juni var det partnermøte og seminar i prosjektet( som vi for kort kaller Museums, ICT and Deaf people) i Lille i Frankrike. Foruten MIST og Norsk Døvemuseum deltar Royal Palaces i London og det franske non-profit-selskapet Signes de sens, utvikler av IKT for døve i kultursektoren.  Vårt prosjekt har som mål å lage en håndbok for museer, en oversikt over ” god praksis” i tilrettelegging for døve.

Prosjektets første samling var i Trondheim i fjor .  Dette seminaret i Lille markerte halvgått prosjekt , og for oss ble det en øyeåpner i forhold til tilrettelegging.

Flere av de største museene i Frankrike og England har egne ansatte som arbeider med tilrettelegging – Accessibility officers . Disse har en sentral rolle i å gjennomføre myndighetenes pålegg om inkludering. I Norge har vi nylig fått en inkluderingsmelding som pålegger museene å tilrettelegge sin virksomhet for alle, for ulike kulturer og grupper med ulike funksjonshemminger. Skal denne tas på alvor må vi også få et større fokus på tilgjengelighet. Og det dreier seg ikke bare om rullestolramper og ledelinjer, selv om det også er viktig. Like viktig er det at grupper får presentert innholdet i museenes formidling og læringsopplegg på en måte som gjør det tilgjengelig for dem.

Men døve kan jo lese, hvorfor  trenger de ekstra tilpassning? Jo, døve kan lese. Men for mange døve er norsk andrespråk, og ikke alle behersker det like godt. De har dessuten eg eget språk, tegnspråk, som er et språk på linje med andre.  På Norsk Døvemuseum foregår omvisningene på tegnspråk, og all informasjon er tilgjengelig  på tegnspråkvideoer, på berøringsskjermer inne i utstillinga.

I dag finnes det utallige muligheter  for mer fleksible løsninger med tegnspråklig informasjon. Merkelig nok er det flest kunstmuseer som har laget spesielle tilbud for døve. Smithsonian og Whitney Museum of American Art har egne tilbud for tegnspråkbrukere både på nett og i museet, Tate Modern har tegnspråkomvisning en gang i måneden med flere hundre deltakere.

Men – går døve flest oftere på kunstmuseer enn andre? Jeg tror ikke det. Kanskje skyldes kunstmuseenes satsning på tilbud for døve at det er enklere å formidle et visuelt uttrykk som kunst til en gruppe som er vant til visuell kommunikasjon. Kulturhistoriske museer har ofte mer sammensatte fortellinger, med informasjon om lokal, nasjonal og/eller internasjonal historie – altså tradisjonelt  en tekstlig kommunikasjonsform.  Det er derfor mer krevende, både teknologisk og økonomisk å lage en tilfredsstillende digital løsning med tegnspråk for denne typen museer.

I Trondheim gjorde vi et forsøk med å formidle Rockheim for døve. En ganske sprø ide kanskje, men faktum er at mange døve bruker musikk. Døve har ulik hørselstap, og enkelte kan oppfatte visse type lyder. Dessuten kan mange døve føle musikken gjennom vibrasjoner i omgivelsene, for eksempel ved å ta på høytalere eller gjennom spesielt tilrettelagte gulv.  Men for døve som ikke er musikkbrukere er det en utfordring å formidle musikkens kulturelle og sosiale kontekst. For å få til det må musikken ‘oversettes’ for å gi mening – og det vil kreve ressurser, kunnskap og teknologi.

Med inkluderingsmeldingen har vi fått en påminning om at museene skal være for alle. Da får vi ta den på alvor, og om ett år eller to bør alle museene ha iverksatt tiltak for en inkluderende formidling. For alle.

Wikipedia + Digitaltmuseum.no = sant

MiST har hatt kurs i Wikipedia for alle ansatte som ønsker å skrive. Norsk kulturråd har inngått et samarbeid med Wikipedia for å gjøre mer av museenes kunnskap tilgjengelig for ‘folk flest’. Tenk hvor mye av museenes kunnskap som befinner seg i hoder, skuffer og arkivskap – helt utilgjengelig for andre enn de innvidde.

Kulturrådet stiller nå med midler til de museene som ønsker å holde slike kurs. Og er det noe som får fart i museumsfolk så er det utlyste midler! Gårsdagens kurs var det første av denne typen, og vi fikk flysendte kursledere fra Norsk Folkemuseum,  Kulturrådet og fra en lokal Wikipedia-ekspert.

Kurset inneholdt en nyttig gjennomgang av hva Wikipedia er, og hvordan man skal skrive. En stor del va praktiske oppgaver slik at vi allerede på kursdagen kunne forfatte de første artiklene. Det anbefales på det sterkeste å gjøre hjemmeleksa si: opprett bruker på forhånd, og les ulike bruksanvisninger på forhånd. For det er ikke til å komme bort fra at det er en del formalia som kan være vanskelig for førstegangsskrivere.

Utrolig nok hadde over 30 ansatte meldt seg på kurset, og selv med litt frafall var vi strålende fornøyd med oppmøtet. Håpet er at i alle fall halvparten av deltakerne vil bli faste skribenter på Wikipedia.

I stedet for å klage over mangler i Wikipedia, har det nå blitt en tendens til at profesjonelle (hva nå enn det er) bidrar til kvalitetsheving på artiklene som publiseres.  Forskningsleder Fredrik Svanberg ved Historiska Museet skriver på sin blogg at «digitaliseringen och inte minst samlingarnas pågående hopkoppling med Wikipedia innebär så radikalt nya villkor för den information museer förvaltar och sänder ut. Från en närmast total kontroll och auktoritet som inte ligger så långt borta till, ja, vad? » For museene er dette en vinn-vinn-situasjon: Vi bidrar med det vi kan og vet, gjør det tilgjengelig for alle, og oppdager i tillegg at det sannsynligvis befinner seg mennesker der ute som kan enda mer om det vi skriver om. Man lærer!

Samtidig er det viktig å kjenne Wikipedias begrensninger. Det er ikke stedet å publisere ny forskning. Det er ikke stedet for å profilere seg sjøl. Man blir fort tatt ned på jorda dersom man ikke følger skrevne og uskrevne regler. For en noget anarkistisk anlagt person kan det bli litt i meste laget, når man får negativ tilbakemelding på sin brilljante artikkel, med kritikk både for språk, innhold og notebruk. (Er det noe vi historikere KAN så er det fotnoter!)  Skal jeg publisere noe nytt og kontroversielt så vil jeg ikke velge Wikipedia. Jeg vil også være på utkikk etter menneskene bak brukernavnene; Hvem skjuler seg bak anonyme innlegg? Kort sagt, man må ha noen antenner ute når man bruker Wikipedia, både som leser og som skriver. Men antennene ute bør man jo alltid ha: ‘Minds are like parachutes They only function when open’

Isak – unge, kreative og kritiske mennesker

Museumsdialog krever mot. Hvor mye mot visste vi ikke før vi møtte fire unge mennesker som til hverdags holder seg langt unna museer («kjedelig og enda kjedeligere»).  De fire repreresenterer KRAFT – arrangørgruppa som er ansvarlig for masse ting som skjer for ungdom i Trondheim kommunes mest kreative ungdomshus ISAK. Har du ikke vært på Isak så anbefaler vi forresten et besøk.

Insa og Hanna fikk være med på et møte i KRAFT-gruppa tidligere i juni, vi presenterte prosjektet og inviterte noen av ungdommene opp til Sverresborg. Ok, vi bestakk dem med løfte om pizza, prektigere er vi dog ikke. Tirsdag 21. juni satte vi hverandre stevne på alle museers bestemor; folkemuseet.

Som metode i dialogen med ungdommene fra Isak valgte vi «Co-creation», gjenkjenbar fra Wiki-konseptet. Vi la fram vårt problem for ungdommene: «hvordan kan et folkemuseum bli relevant for dem?» Dette er åpenbart et spørsmål vi ikke sitter inne med svaret på, vårt forslag om å ta i bruk miljøhistorie som perspektiv på historien skapte heller ikke den store begeistringen hos disse ungdommene. Hvis det ikke dreier seg om store, spektakulære katastrofer er det «kjedelig».

Etter pizzaen gikk vi i museets permanente utstilling. Med bange anelser for både oss og dem tror jeg nok vi kan si. Så ble vi overrasket igjen. De ganske enkelt tok i bruk utstillinga:

This slideshow requires JavaScript.

I Kaptein K gjenoppsto sjørøvere og til og med den berømte scenen fra Titanic, trikken fikk nye trikkeførere, på buss-stoppen ved melkerampa ventet to unge på bussen.

Beundrende utrop hørtes fra avdelingen med gamle plakater fra Trondheims underholdningsarenaer gjennom tidene: «så bra». De gamle stillt ut i montre, skuffer og skap overrasket også: «Dere må få ut bilder av dette»!

Etter møtet, før transkripsjon av dialogen, før refleksjonen og analysen starter var vi, Insa og Hanna, lettere utmattet. Men veldig inspirert og ikke så lite klokere enn før.

Venneforeninga møter museet, og museet møter venneforeninga

Sverresborg har en venneforening med ca 1000 medlemmer. Mange av disse er barnefamilier som bruker museet jevnlig.

Medlemsfordelene er mange, blant annet gratis inngang til museet i ordinær åpningstid og 10% rabatt på varer i museumsbutikken, rabatt i Café Bagle og på vertshuset Tavern.

En gruppe spesielt aktive medlemmer arbeider for museet med spesielle tiltak: Det kan dreie seg om rydding av utearealet, hagearbeid eller  parkeringsvakt ved  store arrangement.  Noen av medlemmene arbeider også med dokumentasjon av spesielle samlinger. Museet satser nå mer og mer på denne typen samarbeid,  og graden av frivillighet er økende! Museet er avhengig av disse ildsjelene, uten frivillighet er det mange oppgaver som ville blitt ugjort. Aktivitetene fører også til at museets rolle i lokalsamfunnet blir tydeligere, og de som deltar får en sterk tilknytning til museet.

I dag har 8 medlemmer av venneforeninga stilt seg til rådighet for forskningsprosjekt vårt.  Dette er en helt annen gruppe mennesker enn de vi møtte fra Natur og Ungdom og fra Isak. De kjenner museet veldig godt og har kanskje bestemte oppfatninger om hva og hvordan et folkemuseum skal være?

Hvordan vil dialogen arte seg når vi møter en gruppe etablerte museumsbrukere/deltakere? Dialogen skal i stor grad etterligne reglene og egenskapene til Habermas` tvangsfrie samtale og Freires kritiske pedagogikk. I dag skal vi bruke fokusgruppemetodikken.  Det betyr at dialogen tar form av en  strukturert samtal, hvor vi som forskere  setter rammene for samtalen, samtidig som vi vil være aktive deltakere. Vi vil også argumentere for eller mot og formulere ideer og stiller spørsmål. I denne settingen blir vårt dilemma av å være forsker og deltaker i samtalen samtidig, mer tydelig enn i noen av de andre møtene.

Vi har kaffen og eplekaka klar, og gleder oss til dialog.

Hanna

Til tvilens ære.

Det begynte med en tvil. I museumsdiskursen (som i mange andre diskurser) har begrepet dialog befestet seg som et løsenord, kuren for alle museenes inngrodde problemer.  Særlig skulle dialogen løse museenes forhold til brukerne og samfunnet omkring, slik at alle kunne føle at museet var ‘deres’ – at museet fortalte ‘deres’ historie, at museet var inkludere, alt for alle til alle tider…

Det var her tvilen startet.

Dialog – hva er det? Mellom linjene i museumsdiskursen – uuttalt men av og til uttalt – fikk man forståelse av at dialog er en maktfri og makttom samtale mellom to absolutt likestilte og likeverdige partnere. Her var tvil nr 1: Finnes slike partnere i det virkelige liv? Er det mulig å ha en dialog med andre som et museum, uten at det er en assymetri i maktforholdet – enten den ene eller andre veien? Og hva skal man så bruke en slik eventuell makttok dialog til?

Tvilen øker på.

Jeg visste for lite.

Dialogmøter og hva innebærer det å invitere noen til dialog?

Vi har avtalt våre første dialogmøter med to grupper. I begynnelse av juni skal vi ha et møte med ungdommene på kultursenteret ISAK og i midten av juni skal vi møte representanter fra Trøndelag Folkemuseums Venner. Vi gleder oss og er veldig spente!

Mens vi venter reflekterer vi over noe Nicholas Burbules skriver i artikkelen sin:

«Is the invitation to participate already a kind of co-optation of radical critique and rejectionism? Are the dialogical aims of consensus, provisional agreement, and even understanding (across unresolved differences) based upon ideals of harmony and community that are always on somebody´s terms, and so threaten the maintenance of separate, self-determined identities? Finally, are there some differences that are simply unbridgeable in dialogue, gaps of understanding or belief that cannot be bridged – but which, in the attempt to bridge them, put some people at risk more than others?» (N. Burbules, The Limits of Dialogue as a Critical Pedagogy, s. 514)

Hva gjør vi med dette?                                                                                         Hvordan unngår vi å begrense det som kan bli sagt under møtene? Hvordan skal vi etablere en ramme som åpner for alle meninger og ytringer?