Category Archives: Kultur

Sjøveien

20150313_075013[1]

Sjøveien er min arbeidsvei. Det tar meg omkring 45 minutter å gå heimafra til  Brattøra.  Det eneste som holder liv i meg nedover det fotgjengerhelvetet som heter Byåsveien, er tanken på at snart, veldig snart, er jeg der – ut mot havet, i det mest åpne landskap Trondheim kan by på. Altså Sjøveien.

20150206_162110

Kledd for vind og regn, med gode sko og tid til å stoppe opp når det trengs, det er meg på vei til jobb.

Jo, jeg vet at det visstnok egentlig heter Strandpromenaden – den nye veien langs sjøen fra Ila til Brattøra. Men jeg kommer aldri til å bruke det navnet, noe så … gæli! Sjøveien er veien langs sjøen, der er ingen strand og vi hundrevis mennesker som ferdes der til hverdags, vi promenerer såvisst ikke! Vi går, sykler eller springer – på vei til og fra noe.  Men underveis kan vi oppleve vidunderlige ting.

Sjølukt og bølger og tang og tare, det er for oss som er oppvokst i fjærasteinan selve livet. Etter storstormene i vinter lå det masse tang langs Sjøveien, kasta opp av storbåra. På vei hjem en ettermiddag kunne jeg beundra ei nise som krusa rundt i havoverflata. Det var fler enn meg som sto der og følte at vi fikk mer enn fortjent som underholdning den dagen. Gratis.

Den nye sjøveien er det fineste jeg vet, det fineste ‘byrommet’ om man vil. I helger med godvær, vinter som sommer, kryr det av folk der. Det er ikke mye som skjer, 20150313_075800det er betong og store steiner, murvegger og harde benker til å sitte på. Noen forsøkte å fargelegg litt, men det ble fjerna etter ei ukes tid.

Det kunstneriske uttrykket kunne vært mer givende, men personlig syns jeg murene har godt av å bli farga, hvorfor ikke tilrettelegge en taggevegg? Med ‘skiftende utstillinger’, det ville vært en fin variasjon i byrommet.

03T1LTf4ng

Badeliv på 1930-tallet.  Schrøderarkivet, Trøndelag Folkemuseum

Sjøbadet 20150210_095341er selve perla i Sjøveien, fint også om man bare vil ta en kvil på veien. I vinter har et friskt bad ved Sjøbadet vært min måte å starte helga på. Litt gærne damer og herrer får fart på blodomløp og lattermuskler i saltvann på ca 4 grader.  Med Sjøveien har Sjøbadet blitt mye mer tilgjengelig, lettere å finne fram til,  til sommeren tror jeg det blir fullt der. Kanskje like fullt som det var sommeren 1930?

Ennå gjenstår litt arbeid før hele Sjøveien er fiks ferdig. Men til sommeren vil veien stå fra20150313_080407m i all sin prakt – som en perle for store og små.  Her vil det ligge rekebåter med ferske reker som kan nytes på den nye trekaia som kommer. Her kan man sitte og høre på konserter i det fantastiske byrommet ved Rockheim. Dessverre skjemmes utsikten av hotellet, du vet, der hvor de har glemt å fjerne folien fra vinduene, det med gullimitasjonen på, det som er så stort at tankene stopper når blikket når dit. Men det er det ikke noe å gjøre med, vi skal ha ryggen til hotellet der vi sitter og spiser reker og nyter et glass hvitvin i en av de mange små bistroene og kafeene som kommer her. På varme sommerkvelder sitter vi og plasker med beina i sjøen, nyter utsikten mot Munkholmen og Fosenalpene. Om søndagene kryr det av småbarnsfamilier som spiser kortreist fruktjus  og hjemmelaga is fra lokale produsenter, her spiller små teatertrupper for hatten og  vi hører lokale musikere,  eller bare rett og slett folk som liker å lage musikk. For oss som liker å høre på.

Nei – beklager, det siste er ren fantasi. Men jeg skulle gjerne sett at det ble virkelighet. har selv gått søndagstur frem og tilbake uten å finne en kaffekopp. Skansen er stappfull på fine dager, det er rom for fler! Tror jeg skal kjøpe en mobil kiosk og starte salg av ve20150320_161207-EFFECTSggi-briyani, heimelaga saft, kruttsterk kaffe og svalende hvitvin. ….

Flagg, følelser og fornuft

Sommeren 2012 er avlyst på grunn av teknisk feil, det ryktes at man skal prøve igjen i februar 2013. Men på tross av, eller på grunn av, elendige temperaturer utendørs, så har det blomstret opp flere diskusjoner som har fått mange trauste nordmenn til å bli varme nok i trøya. Romfolket (merkelig hvordan enkelte  uttaler dette ordet, med  kort o slik at man kan tro det er invasjon fra Mars, ikke rart folk blir redde), har blitt sommerens hete potet. Og viser dyben i både det ene og det andre i vårt samfunn. Men det er ikke Rom jeg skal skrive om nå. Heller ikke om galskap og våpenlover, selv om alt dette er godt innefor denne bloggerens interesseområde. Og vel så det.

Roma midt i mot

Nei – her jeg befinner meg i tid og rom, er det flagget som er viktig. For de som befinner seg så langt unna sentrum av debatten at de ikke har fanget opp ildspruten: TKMs utstilling SAMMEN/TOGETHER skulle åpnes 20.7., men ble utsatt for en bombetrussel og måtte utsette åpninga til dagen etter. Så handler det om at Pontus Kyander, Trondheim Kunstmuseums nye direktør, skrev på  facebook at nasjonalflagg (stort sett) ikke skal heises på museet så lenge han er direktør:

Trondheim Kunstmuseum, waving its purple flag in the morning hours. During my time at the museum, a national flag will never be hoisted (exceptions only for Roma, Sami or other «nations» without territories). Trondheim Kunstmuseum invites everyone, regardless of origin or attachment to any place. Nations are ideas of the 19th century. Lets find better common ground! /Pontus Kyander, Director at Trondheim Kunstmuseum.

Lo and behold – temperaturen i hele Trondheim steg 10 grader, og i går var den kommet opp i hele 19 varme grader.  Det har kjølnet i dag, men et lite håp om at det kan bli varmere utover dagen er det når Bleken og Nupen og politikere protester i Adressas papirutgave.

Partiet Høyre er klart og tydelig for og imot. Venstres Trond Åm er mot (men for  flagget altså). Andre erklærer seg dypt uenig i Kyanders flaggprotest men vil inntil det ytterste forsvare hans rett til å si og mene hva han vil. Man er jo moderne. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett det norske flagget på Kunstmuseets flaggstang. Men det er ikke relevant. Det skremmende er at flere av politikerne har gitt uttrykk for at Kyander ikke skal ha rett til å komme med slike utspill. Med andre ord, kulturen skal underordnes politikken! Eat shit!

Debatten Kyander ønsker å ta er interessant, men  den har fått et feil utgangspunkt. Flagg eller ikke er uinteressant i det som egentlig er problemet, i beste fall er det bare en del av at svært problemområde.  For det dreier seg om hvordan vi kan skape samfunn som ikke følger de tradisjonelle (nasjonale) grupperingene, men som muliggjør fellesskap på tvers og kryss av nasjoner (NEI! Jeg skal IKKE definere nasjon her – blånekter), etnisitet, klasse og alt det andre som skiller oss.  Kyanders vektlegging av flagget som symbol på et ekskluderende samfunn, oppnådde å skape blest om museet, og liv og røre i summerkulda. Men det har ikke klart å  løfte debatten som ble hengende godt synlig på en flaggstang, Bare med nød og neppe kan flaggfokuset føre til noe mer enn en lett rystelse i det politiske og kanskje det kunstneriske miljøet lokalt.

Kyander ønsker ifølge debattene to ting: Han mener vi trenger nye symbol som kan representere andre fellesskap som ikke er så ekskluderende som det nasjonen er.  Og han ønsker å få oss til å reflektere over hva det norske flagget representerer; han selv ser det nemlig som et uttrykk for en ekskluderende, avlegs nasjonalisme.

Men har vi egentlig en mangel på symbol da? Vi kan flagge regnbueflagg, samisk flagg, det knallrøde hammerogsigd-flagget, fredsflagget, EU-flagg, ja – vi kan lage vårt eget tøystykke med symboler etter fritt valg, uten at det skaper integrering, fellesskap eller inkludering.  Debatten på TKMs facebookside og på Adressa.no viser hvor riv ruskende galt det kan gå når man ikke klarer å skille symbolet (flagget) fra det debatten egentlig skulle handle om (fellesskap). Personangrep (jævla svenske, send ham ut av landet), følelselsladede innlegg med referanser til hele den norske krigshistorien, hat og forakt – kort sagt, det meste av det vi i det siste året har sett gjentatt ad nauseam i nettdebatter.

Det er innholdet i og rammene omkring fellesskap som er avgjørende, ikke hvilket flagg som henger der og dingler.

Museer som symboler

Som flagget så har også museer vært med på ramme inn en nasjonal fortelling. Hvilke fortellinger  ligger lagret i museenes magasiner, også kunstmuseer og kunstindustrimuseer om ikke nettopp de nasjonale. Folkemuseene har blitt tillagt en stor grad av ansvar for at den norske nasjonalidentiteten ble formet i sin tid. Men i stedet for å kvitte oss med disse monumentale symbolene for en homogen nasjonal identitet, så må vi forandre dem.  Kunstmuseer, kulturhistoriske museer, kunstindustrimuseer og andre museer har her en viktig oppgave. Og det er denne oppgaven Pontus Kyander har tatt fatt på med sitt utspill.

Dialog – en kunst

En slik debatt krever dialog. Og da kan ikke dialogen starte med en fastspikret oppfatning av hva innholdet i symbolene er, enten man er for eller mot flagging. Ekte dialog må ha som utgangspunkt at alle kan delta med ulike utgangspunkt, og at ingen sitter med fasit. For hvem er det som egentlig bestemmer hva som er innholdet i et symbol? Og hvordan går vi fra en forestilt nasjonal homogenitet, til et fritt og inkluderende fellesskap som består av … hva? (min indre anarkist  hevder bestemt at all organisering nødvendigvis er ekskluderende… tyst på seg!)

Men det er krevende å føre dialog med alle samtidig – ja det er vel egentlig umulig. Problemet er størst der viljen til dialog er minst. Selv om provokasjon skaper mediaoppslag skaper den ikke nødvendigvis endring.  Mitt ønske er derfor at vi også tar Pontus Kyanders utspill opp i forum som gjør at det faktisk kan føre til noe mer enn forutsigbare konfrontasjoner. Museene var med på å konstruere en nasjonal identitet på 18-1900tallet  – da må vel museene i dag også ha makt og mulighet til å bidra til å oppløse denne for å skape noe nytt?

Forskerseminar på Oscarsborg

To dager med intensiv gjennomgang av et ti-talls forskningstekster ,  inspirerende foredrag, plutselig sommer, sjø og  mange kloke kolleger. Slik var det siste forskningsseminaret  i prosjektet «Forskning i museer og arkiv» i regi av Kulturrådet.

FoMuA startet i 2010 og vil bli avsluttet med en stor konferanse i oktober, hvor flere av delprosjektene vil bli presentert. I mellomtiden skal forhåpentligvis artiklene også publiseres (noen er allerede ute!).

Utgangspunket for dette prosjektet (som opprinnelig het Forskning OM museer og arkiv, merkelig nok) var at Kulturrådet ønsket en økt satsning på forskning i museer og arkiv, og samtidig bidra til en vitenskapeliggjøring av den tekstproduksjonen som foregår i KUD-museer. I tillegg skulle prosjektet  «bidra til å etablere institusjonene som aktører på den nasjonale og internasjonale forskningsarena.»  Nå ventet vel heller ikke Kulturrådet at målene skulle være nådd i løpet av de to årene prosjektet varer, så kjapt utvikles ikke engang museene!  Men det er en god start. Vi har vist at museene kan forske og formidle forskningen gjennom artikler, bøker og avhandlinger. Samtidig ser vi også hvor få møteplasser vi har som forskere i KUD-museene, og hvor få publiseringskanaler vi har for å bli ‘aktører på den nasjonale og internasjonale forsknignsarenaen’. Hvor er denne arenaen?

Det finnes noen tidsskrifter som er aktuelle, men de fleste er enten lokale (årbøker), eller tematisk smale (feks Heimen). Ved noen museer arbeides det for å lage skriftserier med fagfellevurdering, men uansett vil dette være tematiske publiksjoner knyttet til museers ansvasrsområder.

Nordisk Museologi er det eneste tverrfaglige museumstidsskriftet hvor man kan publisere på nordisk språk: «The twice-yearly peer-reviewed journal focuses on issues and themes currently in the spotlight in the fields of museology, art, natural and cultural heritage…» . Ane Herskov Nilsen (Center for Museologi, Aarhus Universitet) er hovedredaktør og Brita Brenna fra (Senter for museumsstudier UiO) norsk representant i redaksjonen. Dette burde være tidsskriftet for norske museumsansatte som ønsker å publisere på faglig høyt nivå. Kanskje kan dette Kulturrådsprosjektet bidra til en økning av artikler fra museene. Og kanskje vil det etterhvert kunne  besvare det evige spørsmål: hva er forskning i museene?

In the middle of Nowhere…

Lørdag 2.juni var en særdeles kald dag i Trondheim. Jeg startet dagen med å lese Stein Slettebak Wangens kommentar i Lørdagsadressa, der han ga mange gode grunner for å fortsette å bo i Trondheim. Ingen grunn til å flytte til Oslo, vi har det meste her, mente han, i alle fall for de som er avhengig av nært rypeterreng.

Nå tilhører ikke jeg den kategorien som setter «nærhet til turterreng» øverst på behovslista når jeg skal bestemme bosted. Absolutt ikke. Turterreng for meg er å gå ned  Byåsveien til Ila, og videre gjennom byen til jeg kommer til Bakklandet. Da har jeg gått langt nok, mener nå jeg.

Men det var denne sure sommerlørdagen da, med opplevelser som må bli min begrunnelse for å bo i Trondheim. For de som ikke visste det, det var Musikkfest-helg i Trondheim denne helga. Min svenske venninne og jeg (nei – ikke partysvenske, vi er nok over den alderen at man kan kalles ‘party’-noesomhelst) vi startet i Ilaparken og konsert med Nadja Bertelli. Hennes myke feelgoodjazz gjorde dagen litt varmere dere vi satt og hutret litt. Noen kjentfolk så vi, og mange ukjente. Noen kortreiste og andre langreist – men vi var sammen i parken på lørdag.

På veien gjennom byen stakk vi innom Bangkok, fylte opp med smak av akkurat passe sterk peanøtt- og kokos, en lett fransk vin fikk temperaturen opp både inn og ute. Man har litt tungt for å gå, forspist kanskje. En pause på Somma med italiensk kaffe gav oss etterhvert krefter til å gå videre gjennom ettermiddagsstille bygater.

Skilt utenfor Antikvariatet

Vi avsluttet kvelden på Antikvariatet, denne merkelige puben/kafeen midt i smørøyet på Bakklandet, hvor ting ser ut til å skje helt uten grunn. Og vi kom til dekket bord: kortreist ost fra Hitra, hjemmelaget Le Brus Antique; og bak disken er de tysk, fransk, norsk, tyrkisk, bodøværing eller noe annet eksotisk.  Og lørdag var det konsert med afro-jazz av det ekstremt gode slaget. Jeg skulle gjerne skrevet navnet på bandet, men som saxofonisten sa: «vi møttes i går på togstasjonen». Fire mennesker fra rundt omkring i verden, Conga, en smak av Cuba, Afrika og Musikkkonservatoriet; så begynte instrumentene sin tungetale, og det var såre godt.

To gratiskonserter hadde vi fått med oss denne kvelden i Trondheim, der ting skjer og mulighetene finnes. Taxisjåføren fra Somalia ga et siste eksempel på trøndersk kultur da han  lakonisk slo fast: «Det er to ting vi ikke kan styre med, det er kvinnfolk og været». Jeg er veldig glad i ekte trøndersk kultur jeg.

Til forsvar for den norske kulturarven – mot islamofober og andre ukulturer.

av Hanna Mellemsether den 5. august 2011 kl. 14:15

I en tid hvor vi må stå sammen og slå tilbake mot krefter som med vold forsøker å ødelegge vårt demokrati, leser vi innlegg i aviser og i ulike nettfora heller bensin  på bålet til de kreftene vi må bekjempe.  Innleggene uttrykker forståelse for at frustrerte ‘unge norske menn’ kan gripe til våpen, i frykt for å bli islamifisert.  I Adressa mandag 1.8. ga Dordi Skuggevik Tande, næring til en virkelighetsoppfatning som avler vold, frykt og mer hat.  Hun er en av  få som står fram med navn i denne sammenhengen, anonymitet er eller kjennetegnet på de ivrige ’debattantene’ på nettet.  Felles for mange av disse innleggene er at de påberoper seg forsvar for en udefinert norsk kulturarv som rettferdiggjøring for sine holdninger.Denne retorikken vi finner igjen også i mer moderat og velartikulert form hos Senterpartiets Ola Borten Moe.

Disse menneskene får lov å si hva de vil, det er deres ubestridte rett i et demokratisk og åpent samfunn. På tross av hva enkelte synes å mene har det ikke manglet på muligheter for de ’sinte unge menn’ – og  kvinner –  til å få sine meninger fram i offentligheten. Men når en usannhet gjentas ofte nok blir den gjerne til sannhet.  Når disse selvmedlidende kreftene ikke får gjennomslag, er det lett å skylde på andre: De kommer ikke til orde, de sensureres, de tas ikke på alvor. Aldri slår det dem at de faktisk ikke har et flertall i folket bak seg. Det finnes ikke et stort ’raseri i folkedypet’ som ønsker å avvikle demokratiet til fordel for et kristenfundamentalistisk samfunn basert på en idealisert fortid, bygget på det de omtaler som ’den stolte norske’ kulturarven. Paradoksalt nok er det samme forstenete kultursynet å finne i de små miljøene som avler muslimske terrorister: De protesterer også mot det de anser som angrep på en særegen, ekskluderende kultur som ”trues” av ytre påvirkning.

Begrepet islamisering er som regel udefinert i denne diskursen, og derfor er det vanskelig å vite hva deres frykt er basert på.  Heller ikke er det lett å se hvilken ’norsk kultur’ de har opphøyd til kanon. Norge er et lite land, og vi er en liten kulturkrets. Så liten at vi ikke kan ha dannet denne kulturkretsen alene. Heldigvis er Norge et land som til alle tider har tatt opp i seg kulturelle strømninger fra fjern og nær, noe de fleste av oss erkjenner og er stolt av. Norge har ikke en nasjonal kultur som kan stå alene, uforandret fra Kong Sverres tid eller enda lengre tilbake. Norge har ikke en kulturarv som kan smykke seg med særegne, edle holdninger eller samfunnsbyggende elementer av unik karakter. Kulturen vår er og har alltid vært under påvirkning av andre kulturer og i stadig forandring. En statisk kultur er en død kultur som bare kan representere et dødt samfunn. Heldigvis lever den norske kulturen. Heldigvis kan vi i den gamle norskheten finne kulturtrekk som inkluderer både muslimer, hinduer, ateister og kristne.

Vi som arbeider med bevaring og bruk av den norske kulturarven, ser hvordan kulturarven vår kan brukes til å skape et samfunn med rom for ulike religiøse og kulturelle uttrykk.  Når de gamle husene på Trøndelag folkemuseum får besøk av ferske nordmenn, kan en kurdisk jente med hijab vise oss at hun kan spinne garn på samme måte som de norske kvinnene har gjort i århundrer. Når båtbyggerne på Museet Kystens Arv får besøk av mennesker med røtter i et afrikansk land, kan de finne felles trekk i båtbyggerkunsten, diskutere forskjeller og likheter i håndverk og tradisjoner. Når Ringve byr på det beste de har av levende musikk, kan stemmer fra alle kulturer bidra i musikkens grenseløse verden. Da får hardingfela en internasjonal historie som gjør oss stolt av vår egen musikk, da kan den ’typisk norske’ musikkkorpstradisjonen finne sin sammenheng med janitsjarene i det osmanske riket. Slik kan kulturarven bidra til et fellesskap som inkluderer ulikheter heller enn å ekskludere. Vi skal ikke la den lille minoriteten som avler frykt og hat mot andre kulturer få definere norsk kultur og kulturarv.

Som kulturarbeidere i et flerkulturelt levende norsk samfunn er det vår plikt å beskytte ’den norske kulturen’ mot misbruk og forvirrede menneskers forvrengninger av den. Like lite som den kristne terroristen fra Oslo og Utøya representerer den norske kulturarven eller alle kristne i Norge, like lite representerer muslimske terrorister rundt om i verden den norsk muslimske befolkningen, deres kultur eller religion. Gizem Dogan var et strålende eksempel på en norsk muslimsk ungjente, hennes korte livshistorie blir nå en del av den norske kulturarven.

Isak – unge, kreative og kritiske mennesker

Museumsdialog krever mot. Hvor mye mot visste vi ikke før vi møtte fire unge mennesker som til hverdags holder seg langt unna museer («kjedelig og enda kjedeligere»).  De fire repreresenterer KRAFT – arrangørgruppa som er ansvarlig for masse ting som skjer for ungdom i Trondheim kommunes mest kreative ungdomshus ISAK. Har du ikke vært på Isak så anbefaler vi forresten et besøk.

Insa og Hanna fikk være med på et møte i KRAFT-gruppa tidligere i juni, vi presenterte prosjektet og inviterte noen av ungdommene opp til Sverresborg. Ok, vi bestakk dem med løfte om pizza, prektigere er vi dog ikke. Tirsdag 21. juni satte vi hverandre stevne på alle museers bestemor; folkemuseet.

Som metode i dialogen med ungdommene fra Isak valgte vi «Co-creation», gjenkjenbar fra Wiki-konseptet. Vi la fram vårt problem for ungdommene: «hvordan kan et folkemuseum bli relevant for dem?» Dette er åpenbart et spørsmål vi ikke sitter inne med svaret på, vårt forslag om å ta i bruk miljøhistorie som perspektiv på historien skapte heller ikke den store begeistringen hos disse ungdommene. Hvis det ikke dreier seg om store, spektakulære katastrofer er det «kjedelig».

Etter pizzaen gikk vi i museets permanente utstilling. Med bange anelser for både oss og dem tror jeg nok vi kan si. Så ble vi overrasket igjen. De ganske enkelt tok i bruk utstillinga:

This slideshow requires JavaScript.

I Kaptein K gjenoppsto sjørøvere og til og med den berømte scenen fra Titanic, trikken fikk nye trikkeførere, på buss-stoppen ved melkerampa ventet to unge på bussen.

Beundrende utrop hørtes fra avdelingen med gamle plakater fra Trondheims underholdningsarenaer gjennom tidene: «så bra». De gamle stillt ut i montre, skuffer og skap overrasket også: «Dere må få ut bilder av dette»!

Etter møtet, før transkripsjon av dialogen, før refleksjonen og analysen starter var vi, Insa og Hanna, lettere utmattet. Men veldig inspirert og ikke så lite klokere enn før.