Category Archives: Mangfold

Flagg, følelser og fornuft

Sommeren 2012 er avlyst på grunn av teknisk feil, det ryktes at man skal prøve igjen i februar 2013. Men på tross av, eller på grunn av, elendige temperaturer utendørs, så har det blomstret opp flere diskusjoner som har fått mange trauste nordmenn til å bli varme nok i trøya. Romfolket (merkelig hvordan enkelte  uttaler dette ordet, med  kort o slik at man kan tro det er invasjon fra Mars, ikke rart folk blir redde), har blitt sommerens hete potet. Og viser dyben i både det ene og det andre i vårt samfunn. Men det er ikke Rom jeg skal skrive om nå. Heller ikke om galskap og våpenlover, selv om alt dette er godt innefor denne bloggerens interesseområde. Og vel så det.

Roma midt i mot

Nei – her jeg befinner meg i tid og rom, er det flagget som er viktig. For de som befinner seg så langt unna sentrum av debatten at de ikke har fanget opp ildspruten: TKMs utstilling SAMMEN/TOGETHER skulle åpnes 20.7., men ble utsatt for en bombetrussel og måtte utsette åpninga til dagen etter. Så handler det om at Pontus Kyander, Trondheim Kunstmuseums nye direktør, skrev på  facebook at nasjonalflagg (stort sett) ikke skal heises på museet så lenge han er direktør:

Trondheim Kunstmuseum, waving its purple flag in the morning hours. During my time at the museum, a national flag will never be hoisted (exceptions only for Roma, Sami or other «nations» without territories). Trondheim Kunstmuseum invites everyone, regardless of origin or attachment to any place. Nations are ideas of the 19th century. Lets find better common ground! /Pontus Kyander, Director at Trondheim Kunstmuseum.

Lo and behold – temperaturen i hele Trondheim steg 10 grader, og i går var den kommet opp i hele 19 varme grader.  Det har kjølnet i dag, men et lite håp om at det kan bli varmere utover dagen er det når Bleken og Nupen og politikere protester i Adressas papirutgave.

Partiet Høyre er klart og tydelig for og imot. Venstres Trond Åm er mot (men for  flagget altså). Andre erklærer seg dypt uenig i Kyanders flaggprotest men vil inntil det ytterste forsvare hans rett til å si og mene hva han vil. Man er jo moderne. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett det norske flagget på Kunstmuseets flaggstang. Men det er ikke relevant. Det skremmende er at flere av politikerne har gitt uttrykk for at Kyander ikke skal ha rett til å komme med slike utspill. Med andre ord, kulturen skal underordnes politikken! Eat shit!

Debatten Kyander ønsker å ta er interessant, men  den har fått et feil utgangspunkt. Flagg eller ikke er uinteressant i det som egentlig er problemet, i beste fall er det bare en del av at svært problemområde.  For det dreier seg om hvordan vi kan skape samfunn som ikke følger de tradisjonelle (nasjonale) grupperingene, men som muliggjør fellesskap på tvers og kryss av nasjoner (NEI! Jeg skal IKKE definere nasjon her – blånekter), etnisitet, klasse og alt det andre som skiller oss.  Kyanders vektlegging av flagget som symbol på et ekskluderende samfunn, oppnådde å skape blest om museet, og liv og røre i summerkulda. Men det har ikke klart å  løfte debatten som ble hengende godt synlig på en flaggstang, Bare med nød og neppe kan flaggfokuset føre til noe mer enn en lett rystelse i det politiske og kanskje det kunstneriske miljøet lokalt.

Kyander ønsker ifølge debattene to ting: Han mener vi trenger nye symbol som kan representere andre fellesskap som ikke er så ekskluderende som det nasjonen er.  Og han ønsker å få oss til å reflektere over hva det norske flagget representerer; han selv ser det nemlig som et uttrykk for en ekskluderende, avlegs nasjonalisme.

Men har vi egentlig en mangel på symbol da? Vi kan flagge regnbueflagg, samisk flagg, det knallrøde hammerogsigd-flagget, fredsflagget, EU-flagg, ja – vi kan lage vårt eget tøystykke med symboler etter fritt valg, uten at det skaper integrering, fellesskap eller inkludering.  Debatten på TKMs facebookside og på Adressa.no viser hvor riv ruskende galt det kan gå når man ikke klarer å skille symbolet (flagget) fra det debatten egentlig skulle handle om (fellesskap). Personangrep (jævla svenske, send ham ut av landet), følelselsladede innlegg med referanser til hele den norske krigshistorien, hat og forakt – kort sagt, det meste av det vi i det siste året har sett gjentatt ad nauseam i nettdebatter.

Det er innholdet i og rammene omkring fellesskap som er avgjørende, ikke hvilket flagg som henger der og dingler.

Museer som symboler

Som flagget så har også museer vært med på ramme inn en nasjonal fortelling. Hvilke fortellinger  ligger lagret i museenes magasiner, også kunstmuseer og kunstindustrimuseer om ikke nettopp de nasjonale. Folkemuseene har blitt tillagt en stor grad av ansvar for at den norske nasjonalidentiteten ble formet i sin tid. Men i stedet for å kvitte oss med disse monumentale symbolene for en homogen nasjonal identitet, så må vi forandre dem.  Kunstmuseer, kulturhistoriske museer, kunstindustrimuseer og andre museer har her en viktig oppgave. Og det er denne oppgaven Pontus Kyander har tatt fatt på med sitt utspill.

Dialog – en kunst

En slik debatt krever dialog. Og da kan ikke dialogen starte med en fastspikret oppfatning av hva innholdet i symbolene er, enten man er for eller mot flagging. Ekte dialog må ha som utgangspunkt at alle kan delta med ulike utgangspunkt, og at ingen sitter med fasit. For hvem er det som egentlig bestemmer hva som er innholdet i et symbol? Og hvordan går vi fra en forestilt nasjonal homogenitet, til et fritt og inkluderende fellesskap som består av … hva? (min indre anarkist  hevder bestemt at all organisering nødvendigvis er ekskluderende… tyst på seg!)

Men det er krevende å føre dialog med alle samtidig – ja det er vel egentlig umulig. Problemet er størst der viljen til dialog er minst. Selv om provokasjon skaper mediaoppslag skaper den ikke nødvendigvis endring.  Mitt ønske er derfor at vi også tar Pontus Kyanders utspill opp i forum som gjør at det faktisk kan føre til noe mer enn forutsigbare konfrontasjoner. Museene var med på å konstruere en nasjonal identitet på 18-1900tallet  – da må vel museene i dag også ha makt og mulighet til å bidra til å oppløse denne for å skape noe nytt?

Museumskidsa og museumstantene.

Det blusset opp en liten diskusjon på dette internettets sider for en stund siden. Blusse er kanskje å overdrive, men i museumssammenheng skal det ikke mange kommentarer til før man kan snakke om oppblussing:-). Diskusjonen dreier seg om hvor diskusjoner mellom museumsansatte skal foregå, på epost eller i blogg/fb/twitter. Marit Kjeksrud Amunsen har lenka diskusjonen på sin blogg. Diskusjonen er interessant fordi den markerer et brudd i museene – både forårsaket av generasjonsskifte men kanskje mer interessant på grunn av en endring i fagkompetanse i museene.

Museumstantene (av begge kjønn) har i et par generasjoner vært dominerende i museene. De har med små midler utviklet museene fra vegger rundt en samling til koselige plasser for barn og barnefamilier,  trygge om enn litt kjedelige arenaer for karding av ull, spikking av seljefløyter, baking av flattbrød, segling med råsegl, hesjing og hopping i høy. De har latt skrikerunger og snørrete barn i alle aldre leke at de er Monet eller Munch (ofte med resultat mer som en liten Picasso). Noen hadde utdannelse som lærere, andre var de beste pedagoger uten annet enn en ildsjel inni seg og en vilje av stål. Enkelte hadde fagutdannelse og godkjenning som konservatorer, men valgte (eller ble valgt til) å være museets kommunikatører utad. De så små og store publikummere som museets egentlige mål; og utviklet museet i dialog med barn og unge brukere, men også i tett dialog med informanter. De multitisket og multitasket. De bygde opp et nettverk av frivillige som stekte vafler til familiedager, organiserte parkering på de store arrangementete, som fylte stabbur og smier med kompetanse om håndverk og tradisjoner som ingen ansatte hadde. De var i dialog med det publikum som den gangen brukte museene mest: lokalsamfunnet.

Museumstantene har blitt gammeldagse. De har blitt forbikjørt av samfunnsutvikling, kulturendring og teknologiske nyvinninger. Nye koster trengs i møte med nye generasjoner.

Endringene startet selvfølgelig før museumsreformen. Men fra årtusenskiftet har vi hatt sammenslåinger og store økninger i overføringene til museene , profesjonalisering og en lenge påkrevd makeover – ikke ekstrem, men dog.Flere museumspedagoger ble ansatt, skillet mellom formidling og forvaltning økte. Museer med manuelle kataloger med flere hundre tusen nummer måtte bruke store ressurser på å digitalisere disse, og kommer kanskje aldri til å fullført ‘hele katalogen på nett’. Det er nå engang slik at skrift på papir ikke springer av seg selv inn i de rette kolonner i primus . Menneskene må gjøre det. Bruke tid på det – mye tid. Og så er det all ny kunnskap som har kommet til siden sist – den bør også skrives inn i databaser. Enn så lenge er ikke appen som overfører kunnskapen fra menneskers hjerne direkte til datamaskinen oppfunnet. Mer tid går med. mindre tid blir til overs til samtaler med informanter, dokumentasjon og faglig oppdatering. De blir akterutseil de også – og snart er de pensjonert. Så får de nye kolleger! Kidsa (i alle aldre) kommer!

Museumstantene (de med barna og de med kartotekkortene) skjønner ikke helt språket til kidsa. FB, tweet, likes, apps, QR, dialog, co-creation, wiki, crowdsourcing, online, VR, IRL… gresk. Eller er det kinesisk.

Kidsa skjønner ikke museumstantene: de tror at tantene har sittet på ræva og kosa seg med vafler og kataloger helt til de selv med sine nye koster feide inn på arenaen. Kidsa kjenner ikke så mye til hva som befinner seg i magasinene, bortsett fra den brøkdelen som har fått sitt kunstnerisk utførte portrett digitalisert og lagt ut på nettet. Kidsa tror de fant opp ordet dialog. De tror de fant opp medvirking. De tror de er de eneste med kunnskap om museet. Og ingen forstår hverandre.

Kidsa er ofte prosjektansatt, ‘fast ansettelse’ er ikke så attraktivt som det en gang var, det fører til stagnasjon og forfall, mener noen .  Og de er forskånet fra mange oppgaver som museumstantene hadde: de kan bruke sin utdannelse og erfaring og livsstil på å skape nye, moderne og mesterlige prosjekter på nett, og sosiale media blir arena for deres nettverk. Sosiale media er integrert i deres liv, slik forrige generasjons sosiale media var integrert i deres; auditoriet, museumsarealet, telefonen, kortkatalogen, og etterhvert til og med eposten.

Si meg hvilken plattform du bruker så skal jeg si deg hvem du er.

Serriøst – epost er sååååååååå forrige århundre. gidder ikke bruke det, sier kidsa. Epostlister som kommunikasjonsform mellom museumsansatte, som feks museumsnorge.no, brukes ikke av kidsa. Å diskutere pr epost er like utenkelig for dem som å sende brev via postverket er for kidsas foreldregenerasjon.  Jeg forstår tankegangen, men stusser over en tilsynelatende mangel på kommunikasjonsvilje.  Kommunikasjon mellom kidsa og tantene blir ikke mulig når de befinner seg på hver sin plattform! Jeg ønsker meg en større vilje til kommunikasjon – på tvers av plattformer, selv om det gjør vondt. Med pingback og flittig lenking burde det ikke være så stort problem.  De fleste museumsansatte leser epost daglig, 470 abonnerer direkte på epostlista museumsnorge.no, mens mange flere får den videresendt fra leder eller andre.  FB-gruppa Nettkommunikatører ved museer har 109 medlemmer, hvor mange av disse er museumsansatte vet jeg ikke. Å poste noen av innleggene som publiseres på nettet som epostlister kan være en ide. For jeg mener bestemt at tantene bør høre mer av det kidsa snakker om, det er nemlig framtida som snakker. Hilsen Tante…

Døve bruker også museum.

Døve mennesker går på museum. Men hvilket utbytte har  du som døv, hvilken læringseffekt har et museumsbesøk for døve skoleelever? Hvordan tar museer  imot døve besøkende til sine utstillinger?

MiST er partner i et toårig Grundtvigprosjekt som skal undersøke hvordan museer kan bruke teknologiske løsninger for å tilrettelegge utstillinger bedre for denne gruppa.  Med erfaring fra Norsk Døvemuseum har MiST en stor kompetanse på dette, men for de andre avdelingene i MiST er det ennå en lang vei å gå før man kan si vi har et godt tilbud for døve brukere.

13-15. juni var det partnermøte og seminar i prosjektet( som vi for kort kaller Museums, ICT and Deaf people) i Lille i Frankrike. Foruten MIST og Norsk Døvemuseum deltar Royal Palaces i London og det franske non-profit-selskapet Signes de sens, utvikler av IKT for døve i kultursektoren.  Vårt prosjekt har som mål å lage en håndbok for museer, en oversikt over ” god praksis” i tilrettelegging for døve.

Prosjektets første samling var i Trondheim i fjor .  Dette seminaret i Lille markerte halvgått prosjekt , og for oss ble det en øyeåpner i forhold til tilrettelegging.

Flere av de største museene i Frankrike og England har egne ansatte som arbeider med tilrettelegging – Accessibility officers . Disse har en sentral rolle i å gjennomføre myndighetenes pålegg om inkludering. I Norge har vi nylig fått en inkluderingsmelding som pålegger museene å tilrettelegge sin virksomhet for alle, for ulike kulturer og grupper med ulike funksjonshemminger. Skal denne tas på alvor må vi også få et større fokus på tilgjengelighet. Og det dreier seg ikke bare om rullestolramper og ledelinjer, selv om det også er viktig. Like viktig er det at grupper får presentert innholdet i museenes formidling og læringsopplegg på en måte som gjør det tilgjengelig for dem.

Men døve kan jo lese, hvorfor  trenger de ekstra tilpassning? Jo, døve kan lese. Men for mange døve er norsk andrespråk, og ikke alle behersker det like godt. De har dessuten eg eget språk, tegnspråk, som er et språk på linje med andre.  På Norsk Døvemuseum foregår omvisningene på tegnspråk, og all informasjon er tilgjengelig  på tegnspråkvideoer, på berøringsskjermer inne i utstillinga.

I dag finnes det utallige muligheter  for mer fleksible løsninger med tegnspråklig informasjon. Merkelig nok er det flest kunstmuseer som har laget spesielle tilbud for døve. Smithsonian og Whitney Museum of American Art har egne tilbud for tegnspråkbrukere både på nett og i museet, Tate Modern har tegnspråkomvisning en gang i måneden med flere hundre deltakere.

Men – går døve flest oftere på kunstmuseer enn andre? Jeg tror ikke det. Kanskje skyldes kunstmuseenes satsning på tilbud for døve at det er enklere å formidle et visuelt uttrykk som kunst til en gruppe som er vant til visuell kommunikasjon. Kulturhistoriske museer har ofte mer sammensatte fortellinger, med informasjon om lokal, nasjonal og/eller internasjonal historie – altså tradisjonelt  en tekstlig kommunikasjonsform.  Det er derfor mer krevende, både teknologisk og økonomisk å lage en tilfredsstillende digital løsning med tegnspråk for denne typen museer.

I Trondheim gjorde vi et forsøk med å formidle Rockheim for døve. En ganske sprø ide kanskje, men faktum er at mange døve bruker musikk. Døve har ulik hørselstap, og enkelte kan oppfatte visse type lyder. Dessuten kan mange døve føle musikken gjennom vibrasjoner i omgivelsene, for eksempel ved å ta på høytalere eller gjennom spesielt tilrettelagte gulv.  Men for døve som ikke er musikkbrukere er det en utfordring å formidle musikkens kulturelle og sosiale kontekst. For å få til det må musikken ‘oversettes’ for å gi mening – og det vil kreve ressurser, kunnskap og teknologi.

Med inkluderingsmeldingen har vi fått en påminning om at museene skal være for alle. Da får vi ta den på alvor, og om ett år eller to bør alle museene ha iverksatt tiltak for en inkluderende formidling. For alle.

In the middle of Nowhere…

Lørdag 2.juni var en særdeles kald dag i Trondheim. Jeg startet dagen med å lese Stein Slettebak Wangens kommentar i Lørdagsadressa, der han ga mange gode grunner for å fortsette å bo i Trondheim. Ingen grunn til å flytte til Oslo, vi har det meste her, mente han, i alle fall for de som er avhengig av nært rypeterreng.

Nå tilhører ikke jeg den kategorien som setter «nærhet til turterreng» øverst på behovslista når jeg skal bestemme bosted. Absolutt ikke. Turterreng for meg er å gå ned  Byåsveien til Ila, og videre gjennom byen til jeg kommer til Bakklandet. Da har jeg gått langt nok, mener nå jeg.

Men det var denne sure sommerlørdagen da, med opplevelser som må bli min begrunnelse for å bo i Trondheim. For de som ikke visste det, det var Musikkfest-helg i Trondheim denne helga. Min svenske venninne og jeg (nei – ikke partysvenske, vi er nok over den alderen at man kan kalles ‘party’-noesomhelst) vi startet i Ilaparken og konsert med Nadja Bertelli. Hennes myke feelgoodjazz gjorde dagen litt varmere dere vi satt og hutret litt. Noen kjentfolk så vi, og mange ukjente. Noen kortreiste og andre langreist – men vi var sammen i parken på lørdag.

På veien gjennom byen stakk vi innom Bangkok, fylte opp med smak av akkurat passe sterk peanøtt- og kokos, en lett fransk vin fikk temperaturen opp både inn og ute. Man har litt tungt for å gå, forspist kanskje. En pause på Somma med italiensk kaffe gav oss etterhvert krefter til å gå videre gjennom ettermiddagsstille bygater.

Skilt utenfor Antikvariatet

Vi avsluttet kvelden på Antikvariatet, denne merkelige puben/kafeen midt i smørøyet på Bakklandet, hvor ting ser ut til å skje helt uten grunn. Og vi kom til dekket bord: kortreist ost fra Hitra, hjemmelaget Le Brus Antique; og bak disken er de tysk, fransk, norsk, tyrkisk, bodøværing eller noe annet eksotisk.  Og lørdag var det konsert med afro-jazz av det ekstremt gode slaget. Jeg skulle gjerne skrevet navnet på bandet, men som saxofonisten sa: «vi møttes i går på togstasjonen». Fire mennesker fra rundt omkring i verden, Conga, en smak av Cuba, Afrika og Musikkkonservatoriet; så begynte instrumentene sin tungetale, og det var såre godt.

To gratiskonserter hadde vi fått med oss denne kvelden i Trondheim, der ting skjer og mulighetene finnes. Taxisjåføren fra Somalia ga et siste eksempel på trøndersk kultur da han  lakonisk slo fast: «Det er to ting vi ikke kan styre med, det er kvinnfolk og været». Jeg er veldig glad i ekte trøndersk kultur jeg.

Til forsvar for den norske kulturarven – mot islamofober og andre ukulturer.

av Hanna Mellemsether den 5. august 2011 kl. 14:15

I en tid hvor vi må stå sammen og slå tilbake mot krefter som med vold forsøker å ødelegge vårt demokrati, leser vi innlegg i aviser og i ulike nettfora heller bensin  på bålet til de kreftene vi må bekjempe.  Innleggene uttrykker forståelse for at frustrerte ‘unge norske menn’ kan gripe til våpen, i frykt for å bli islamifisert.  I Adressa mandag 1.8. ga Dordi Skuggevik Tande, næring til en virkelighetsoppfatning som avler vold, frykt og mer hat.  Hun er en av  få som står fram med navn i denne sammenhengen, anonymitet er eller kjennetegnet på de ivrige ’debattantene’ på nettet.  Felles for mange av disse innleggene er at de påberoper seg forsvar for en udefinert norsk kulturarv som rettferdiggjøring for sine holdninger.Denne retorikken vi finner igjen også i mer moderat og velartikulert form hos Senterpartiets Ola Borten Moe.

Disse menneskene får lov å si hva de vil, det er deres ubestridte rett i et demokratisk og åpent samfunn. På tross av hva enkelte synes å mene har det ikke manglet på muligheter for de ’sinte unge menn’ – og  kvinner –  til å få sine meninger fram i offentligheten. Men når en usannhet gjentas ofte nok blir den gjerne til sannhet.  Når disse selvmedlidende kreftene ikke får gjennomslag, er det lett å skylde på andre: De kommer ikke til orde, de sensureres, de tas ikke på alvor. Aldri slår det dem at de faktisk ikke har et flertall i folket bak seg. Det finnes ikke et stort ’raseri i folkedypet’ som ønsker å avvikle demokratiet til fordel for et kristenfundamentalistisk samfunn basert på en idealisert fortid, bygget på det de omtaler som ’den stolte norske’ kulturarven. Paradoksalt nok er det samme forstenete kultursynet å finne i de små miljøene som avler muslimske terrorister: De protesterer også mot det de anser som angrep på en særegen, ekskluderende kultur som ”trues” av ytre påvirkning.

Begrepet islamisering er som regel udefinert i denne diskursen, og derfor er det vanskelig å vite hva deres frykt er basert på.  Heller ikke er det lett å se hvilken ’norsk kultur’ de har opphøyd til kanon. Norge er et lite land, og vi er en liten kulturkrets. Så liten at vi ikke kan ha dannet denne kulturkretsen alene. Heldigvis er Norge et land som til alle tider har tatt opp i seg kulturelle strømninger fra fjern og nær, noe de fleste av oss erkjenner og er stolt av. Norge har ikke en nasjonal kultur som kan stå alene, uforandret fra Kong Sverres tid eller enda lengre tilbake. Norge har ikke en kulturarv som kan smykke seg med særegne, edle holdninger eller samfunnsbyggende elementer av unik karakter. Kulturen vår er og har alltid vært under påvirkning av andre kulturer og i stadig forandring. En statisk kultur er en død kultur som bare kan representere et dødt samfunn. Heldigvis lever den norske kulturen. Heldigvis kan vi i den gamle norskheten finne kulturtrekk som inkluderer både muslimer, hinduer, ateister og kristne.

Vi som arbeider med bevaring og bruk av den norske kulturarven, ser hvordan kulturarven vår kan brukes til å skape et samfunn med rom for ulike religiøse og kulturelle uttrykk.  Når de gamle husene på Trøndelag folkemuseum får besøk av ferske nordmenn, kan en kurdisk jente med hijab vise oss at hun kan spinne garn på samme måte som de norske kvinnene har gjort i århundrer. Når båtbyggerne på Museet Kystens Arv får besøk av mennesker med røtter i et afrikansk land, kan de finne felles trekk i båtbyggerkunsten, diskutere forskjeller og likheter i håndverk og tradisjoner. Når Ringve byr på det beste de har av levende musikk, kan stemmer fra alle kulturer bidra i musikkens grenseløse verden. Da får hardingfela en internasjonal historie som gjør oss stolt av vår egen musikk, da kan den ’typisk norske’ musikkkorpstradisjonen finne sin sammenheng med janitsjarene i det osmanske riket. Slik kan kulturarven bidra til et fellesskap som inkluderer ulikheter heller enn å ekskludere. Vi skal ikke la den lille minoriteten som avler frykt og hat mot andre kulturer få definere norsk kultur og kulturarv.

Som kulturarbeidere i et flerkulturelt levende norsk samfunn er det vår plikt å beskytte ’den norske kulturen’ mot misbruk og forvirrede menneskers forvrengninger av den. Like lite som den kristne terroristen fra Oslo og Utøya representerer den norske kulturarven eller alle kristne i Norge, like lite representerer muslimske terrorister rundt om i verden den norsk muslimske befolkningen, deres kultur eller religion. Gizem Dogan var et strålende eksempel på en norsk muslimsk ungjente, hennes korte livshistorie blir nå en del av den norske kulturarven.