Category Archives: museologi

Flagg, følelser og fornuft

Sommeren 2012 er avlyst på grunn av teknisk feil, det ryktes at man skal prøve igjen i februar 2013. Men på tross av, eller på grunn av, elendige temperaturer utendørs, så har det blomstret opp flere diskusjoner som har fått mange trauste nordmenn til å bli varme nok i trøya. Romfolket (merkelig hvordan enkelte  uttaler dette ordet, med  kort o slik at man kan tro det er invasjon fra Mars, ikke rart folk blir redde), har blitt sommerens hete potet. Og viser dyben i både det ene og det andre i vårt samfunn. Men det er ikke Rom jeg skal skrive om nå. Heller ikke om galskap og våpenlover, selv om alt dette er godt innefor denne bloggerens interesseområde. Og vel så det.

Roma midt i mot

Nei – her jeg befinner meg i tid og rom, er det flagget som er viktig. For de som befinner seg så langt unna sentrum av debatten at de ikke har fanget opp ildspruten: TKMs utstilling SAMMEN/TOGETHER skulle åpnes 20.7., men ble utsatt for en bombetrussel og måtte utsette åpninga til dagen etter. Så handler det om at Pontus Kyander, Trondheim Kunstmuseums nye direktør, skrev på  facebook at nasjonalflagg (stort sett) ikke skal heises på museet så lenge han er direktør:

Trondheim Kunstmuseum, waving its purple flag in the morning hours. During my time at the museum, a national flag will never be hoisted (exceptions only for Roma, Sami or other «nations» without territories). Trondheim Kunstmuseum invites everyone, regardless of origin or attachment to any place. Nations are ideas of the 19th century. Lets find better common ground! /Pontus Kyander, Director at Trondheim Kunstmuseum.

Lo and behold – temperaturen i hele Trondheim steg 10 grader, og i går var den kommet opp i hele 19 varme grader.  Det har kjølnet i dag, men et lite håp om at det kan bli varmere utover dagen er det når Bleken og Nupen og politikere protester i Adressas papirutgave.

Partiet Høyre er klart og tydelig for og imot. Venstres Trond Åm er mot (men for  flagget altså). Andre erklærer seg dypt uenig i Kyanders flaggprotest men vil inntil det ytterste forsvare hans rett til å si og mene hva han vil. Man er jo moderne. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett det norske flagget på Kunstmuseets flaggstang. Men det er ikke relevant. Det skremmende er at flere av politikerne har gitt uttrykk for at Kyander ikke skal ha rett til å komme med slike utspill. Med andre ord, kulturen skal underordnes politikken! Eat shit!

Debatten Kyander ønsker å ta er interessant, men  den har fått et feil utgangspunkt. Flagg eller ikke er uinteressant i det som egentlig er problemet, i beste fall er det bare en del av at svært problemområde.  For det dreier seg om hvordan vi kan skape samfunn som ikke følger de tradisjonelle (nasjonale) grupperingene, men som muliggjør fellesskap på tvers og kryss av nasjoner (NEI! Jeg skal IKKE definere nasjon her – blånekter), etnisitet, klasse og alt det andre som skiller oss.  Kyanders vektlegging av flagget som symbol på et ekskluderende samfunn, oppnådde å skape blest om museet, og liv og røre i summerkulda. Men det har ikke klart å  løfte debatten som ble hengende godt synlig på en flaggstang, Bare med nød og neppe kan flaggfokuset føre til noe mer enn en lett rystelse i det politiske og kanskje det kunstneriske miljøet lokalt.

Kyander ønsker ifølge debattene to ting: Han mener vi trenger nye symbol som kan representere andre fellesskap som ikke er så ekskluderende som det nasjonen er.  Og han ønsker å få oss til å reflektere over hva det norske flagget representerer; han selv ser det nemlig som et uttrykk for en ekskluderende, avlegs nasjonalisme.

Men har vi egentlig en mangel på symbol da? Vi kan flagge regnbueflagg, samisk flagg, det knallrøde hammerogsigd-flagget, fredsflagget, EU-flagg, ja – vi kan lage vårt eget tøystykke med symboler etter fritt valg, uten at det skaper integrering, fellesskap eller inkludering.  Debatten på TKMs facebookside og på Adressa.no viser hvor riv ruskende galt det kan gå når man ikke klarer å skille symbolet (flagget) fra det debatten egentlig skulle handle om (fellesskap). Personangrep (jævla svenske, send ham ut av landet), følelselsladede innlegg med referanser til hele den norske krigshistorien, hat og forakt – kort sagt, det meste av det vi i det siste året har sett gjentatt ad nauseam i nettdebatter.

Det er innholdet i og rammene omkring fellesskap som er avgjørende, ikke hvilket flagg som henger der og dingler.

Museer som symboler

Som flagget så har også museer vært med på ramme inn en nasjonal fortelling. Hvilke fortellinger  ligger lagret i museenes magasiner, også kunstmuseer og kunstindustrimuseer om ikke nettopp de nasjonale. Folkemuseene har blitt tillagt en stor grad av ansvar for at den norske nasjonalidentiteten ble formet i sin tid. Men i stedet for å kvitte oss med disse monumentale symbolene for en homogen nasjonal identitet, så må vi forandre dem.  Kunstmuseer, kulturhistoriske museer, kunstindustrimuseer og andre museer har her en viktig oppgave. Og det er denne oppgaven Pontus Kyander har tatt fatt på med sitt utspill.

Dialog – en kunst

En slik debatt krever dialog. Og da kan ikke dialogen starte med en fastspikret oppfatning av hva innholdet i symbolene er, enten man er for eller mot flagging. Ekte dialog må ha som utgangspunkt at alle kan delta med ulike utgangspunkt, og at ingen sitter med fasit. For hvem er det som egentlig bestemmer hva som er innholdet i et symbol? Og hvordan går vi fra en forestilt nasjonal homogenitet, til et fritt og inkluderende fellesskap som består av … hva? (min indre anarkist  hevder bestemt at all organisering nødvendigvis er ekskluderende… tyst på seg!)

Men det er krevende å føre dialog med alle samtidig – ja det er vel egentlig umulig. Problemet er størst der viljen til dialog er minst. Selv om provokasjon skaper mediaoppslag skaper den ikke nødvendigvis endring.  Mitt ønske er derfor at vi også tar Pontus Kyanders utspill opp i forum som gjør at det faktisk kan føre til noe mer enn forutsigbare konfrontasjoner. Museene var med på å konstruere en nasjonal identitet på 18-1900tallet  – da må vel museene i dag også ha makt og mulighet til å bidra til å oppløse denne for å skape noe nytt?

Forskerseminar på Oscarsborg

To dager med intensiv gjennomgang av et ti-talls forskningstekster ,  inspirerende foredrag, plutselig sommer, sjø og  mange kloke kolleger. Slik var det siste forskningsseminaret  i prosjektet «Forskning i museer og arkiv» i regi av Kulturrådet.

FoMuA startet i 2010 og vil bli avsluttet med en stor konferanse i oktober, hvor flere av delprosjektene vil bli presentert. I mellomtiden skal forhåpentligvis artiklene også publiseres (noen er allerede ute!).

Utgangspunket for dette prosjektet (som opprinnelig het Forskning OM museer og arkiv, merkelig nok) var at Kulturrådet ønsket en økt satsning på forskning i museer og arkiv, og samtidig bidra til en vitenskapeliggjøring av den tekstproduksjonen som foregår i KUD-museer. I tillegg skulle prosjektet  «bidra til å etablere institusjonene som aktører på den nasjonale og internasjonale forskningsarena.»  Nå ventet vel heller ikke Kulturrådet at målene skulle være nådd i løpet av de to årene prosjektet varer, så kjapt utvikles ikke engang museene!  Men det er en god start. Vi har vist at museene kan forske og formidle forskningen gjennom artikler, bøker og avhandlinger. Samtidig ser vi også hvor få møteplasser vi har som forskere i KUD-museene, og hvor få publiseringskanaler vi har for å bli ‘aktører på den nasjonale og internasjonale forsknignsarenaen’. Hvor er denne arenaen?

Det finnes noen tidsskrifter som er aktuelle, men de fleste er enten lokale (årbøker), eller tematisk smale (feks Heimen). Ved noen museer arbeides det for å lage skriftserier med fagfellevurdering, men uansett vil dette være tematiske publiksjoner knyttet til museers ansvasrsområder.

Nordisk Museologi er det eneste tverrfaglige museumstidsskriftet hvor man kan publisere på nordisk språk: «The twice-yearly peer-reviewed journal focuses on issues and themes currently in the spotlight in the fields of museology, art, natural and cultural heritage…» . Ane Herskov Nilsen (Center for Museologi, Aarhus Universitet) er hovedredaktør og Brita Brenna fra (Senter for museumsstudier UiO) norsk representant i redaksjonen. Dette burde være tidsskriftet for norske museumsansatte som ønsker å publisere på faglig høyt nivå. Kanskje kan dette Kulturrådsprosjektet bidra til en økning av artikler fra museene. Og kanskje vil det etterhvert kunne  besvare det evige spørsmål: hva er forskning i museene?

Til tvilens ære.

Det begynte med en tvil. I museumsdiskursen (som i mange andre diskurser) har begrepet dialog befestet seg som et løsenord, kuren for alle museenes inngrodde problemer.  Særlig skulle dialogen løse museenes forhold til brukerne og samfunnet omkring, slik at alle kunne føle at museet var ‘deres’ – at museet fortalte ‘deres’ historie, at museet var inkludere, alt for alle til alle tider…

Det var her tvilen startet.

Dialog – hva er det? Mellom linjene i museumsdiskursen – uuttalt men av og til uttalt – fikk man forståelse av at dialog er en maktfri og makttom samtale mellom to absolutt likestilte og likeverdige partnere. Her var tvil nr 1: Finnes slike partnere i det virkelige liv? Er det mulig å ha en dialog med andre som et museum, uten at det er en assymetri i maktforholdet – enten den ene eller andre veien? Og hva skal man så bruke en slik eventuell makttok dialog til?

Tvilen øker på.

Jeg visste for lite.

Om museets oppgaver eller «Hjelp! Dette klarer museet ikke på egen hånd»

I stortingsmelding nr. 49 (2008-2009) Framtidas museum: Forvaltning, forskning, formidling fornying beskrives museets oppgavefelt som følger:

«[…] å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser. I dette ligger stor faglig frihet og samtidig utfordringer for museene i å definere og avgrense hva som er relevant og viktig i et samfunnsperspektiv.»

Forfatterne bak stortingsmeldingen ser ut til å ha stor tillit til museene. Og det er jeg, som en som jobber på museum, glad for og enig i.

Men samtidig synes jeg at det mangler noe. Hvordan skal museene avgjøre hva som er «relevant og viktig i et samfunnsperspektiv» uten å snakke sammen med publikum og, kanskje enda viktigere, uten å være i kontakt med dem som ikke kommer til museet? Samfunnet består av mennesker som enten besøker museet eller ikke – det er de som kan fortelle oss hva som er relevant for dem dvs. for samfunnet. Et museum uten kontakt til verden utenfor,  vil få store vanskeligheter med å «definere og avgrense hva som er relevant og viktig i et samfunnsperspektiv».

Museet trenger hjelp til å oppfylle sine oppgaver!

skrevet av Insa

Dialogmøter og hva innebærer det å invitere noen til dialog?

Vi har avtalt våre første dialogmøter med to grupper. I begynnelse av juni skal vi ha et møte med ungdommene på kultursenteret ISAK og i midten av juni skal vi møte representanter fra Trøndelag Folkemuseums Venner. Vi gleder oss og er veldig spente!

Mens vi venter reflekterer vi over noe Nicholas Burbules skriver i artikkelen sin:

«Is the invitation to participate already a kind of co-optation of radical critique and rejectionism? Are the dialogical aims of consensus, provisional agreement, and even understanding (across unresolved differences) based upon ideals of harmony and community that are always on somebody´s terms, and so threaten the maintenance of separate, self-determined identities? Finally, are there some differences that are simply unbridgeable in dialogue, gaps of understanding or belief that cannot be bridged – but which, in the attempt to bridge them, put some people at risk more than others?» (N. Burbules, The Limits of Dialogue as a Critical Pedagogy, s. 514)

Hva gjør vi med dette?                                                                                         Hvordan unngår vi å begrense det som kan bli sagt under møtene? Hvordan skal vi etablere en ramme som åpner for alle meninger og ytringer?

Litteratur

Hva vi leser kan du se her.

Har du forslag til litteratur og/eller kommentarer ?