Til forsvar for den norske kulturarven – mot islamofober og andre ukulturer.

av Hanna Mellemsether den 5. august 2011 kl. 14:15

I en tid hvor vi må stå sammen og slå tilbake mot krefter som med vold forsøker å ødelegge vårt demokrati, leser vi innlegg i aviser og i ulike nettfora heller bensin  på bålet til de kreftene vi må bekjempe.  Innleggene uttrykker forståelse for at frustrerte ‘unge norske menn’ kan gripe til våpen, i frykt for å bli islamifisert.  I Adressa mandag 1.8. ga Dordi Skuggevik Tande, næring til en virkelighetsoppfatning som avler vold, frykt og mer hat.  Hun er en av  få som står fram med navn i denne sammenhengen, anonymitet er eller kjennetegnet på de ivrige ’debattantene’ på nettet.  Felles for mange av disse innleggene er at de påberoper seg forsvar for en udefinert norsk kulturarv som rettferdiggjøring for sine holdninger.Denne retorikken vi finner igjen også i mer moderat og velartikulert form hos Senterpartiets Ola Borten Moe.

Disse menneskene får lov å si hva de vil, det er deres ubestridte rett i et demokratisk og åpent samfunn. På tross av hva enkelte synes å mene har det ikke manglet på muligheter for de ’sinte unge menn’ – og  kvinner –  til å få sine meninger fram i offentligheten. Men når en usannhet gjentas ofte nok blir den gjerne til sannhet.  Når disse selvmedlidende kreftene ikke får gjennomslag, er det lett å skylde på andre: De kommer ikke til orde, de sensureres, de tas ikke på alvor. Aldri slår det dem at de faktisk ikke har et flertall i folket bak seg. Det finnes ikke et stort ’raseri i folkedypet’ som ønsker å avvikle demokratiet til fordel for et kristenfundamentalistisk samfunn basert på en idealisert fortid, bygget på det de omtaler som ’den stolte norske’ kulturarven. Paradoksalt nok er det samme forstenete kultursynet å finne i de små miljøene som avler muslimske terrorister: De protesterer også mot det de anser som angrep på en særegen, ekskluderende kultur som ”trues” av ytre påvirkning.

Begrepet islamisering er som regel udefinert i denne diskursen, og derfor er det vanskelig å vite hva deres frykt er basert på.  Heller ikke er det lett å se hvilken ’norsk kultur’ de har opphøyd til kanon. Norge er et lite land, og vi er en liten kulturkrets. Så liten at vi ikke kan ha dannet denne kulturkretsen alene. Heldigvis er Norge et land som til alle tider har tatt opp i seg kulturelle strømninger fra fjern og nær, noe de fleste av oss erkjenner og er stolt av. Norge har ikke en nasjonal kultur som kan stå alene, uforandret fra Kong Sverres tid eller enda lengre tilbake. Norge har ikke en kulturarv som kan smykke seg med særegne, edle holdninger eller samfunnsbyggende elementer av unik karakter. Kulturen vår er og har alltid vært under påvirkning av andre kulturer og i stadig forandring. En statisk kultur er en død kultur som bare kan representere et dødt samfunn. Heldigvis lever den norske kulturen. Heldigvis kan vi i den gamle norskheten finne kulturtrekk som inkluderer både muslimer, hinduer, ateister og kristne.

Vi som arbeider med bevaring og bruk av den norske kulturarven, ser hvordan kulturarven vår kan brukes til å skape et samfunn med rom for ulike religiøse og kulturelle uttrykk.  Når de gamle husene på Trøndelag folkemuseum får besøk av ferske nordmenn, kan en kurdisk jente med hijab vise oss at hun kan spinne garn på samme måte som de norske kvinnene har gjort i århundrer. Når båtbyggerne på Museet Kystens Arv får besøk av mennesker med røtter i et afrikansk land, kan de finne felles trekk i båtbyggerkunsten, diskutere forskjeller og likheter i håndverk og tradisjoner. Når Ringve byr på det beste de har av levende musikk, kan stemmer fra alle kulturer bidra i musikkens grenseløse verden. Da får hardingfela en internasjonal historie som gjør oss stolt av vår egen musikk, da kan den ’typisk norske’ musikkkorpstradisjonen finne sin sammenheng med janitsjarene i det osmanske riket. Slik kan kulturarven bidra til et fellesskap som inkluderer ulikheter heller enn å ekskludere. Vi skal ikke la den lille minoriteten som avler frykt og hat mot andre kulturer få definere norsk kultur og kulturarv.

Som kulturarbeidere i et flerkulturelt levende norsk samfunn er det vår plikt å beskytte ’den norske kulturen’ mot misbruk og forvirrede menneskers forvrengninger av den. Like lite som den kristne terroristen fra Oslo og Utøya representerer den norske kulturarven eller alle kristne i Norge, like lite representerer muslimske terrorister rundt om i verden den norsk muslimske befolkningen, deres kultur eller religion. Gizem Dogan var et strålende eksempel på en norsk muslimsk ungjente, hennes korte livshistorie blir nå en del av den norske kulturarven.

Reklamer

Isak – unge, kreative og kritiske mennesker

Museumsdialog krever mot. Hvor mye mot visste vi ikke før vi møtte fire unge mennesker som til hverdags holder seg langt unna museer («kjedelig og enda kjedeligere»).  De fire repreresenterer KRAFT – arrangørgruppa som er ansvarlig for masse ting som skjer for ungdom i Trondheim kommunes mest kreative ungdomshus ISAK. Har du ikke vært på Isak så anbefaler vi forresten et besøk.

Insa og Hanna fikk være med på et møte i KRAFT-gruppa tidligere i juni, vi presenterte prosjektet og inviterte noen av ungdommene opp til Sverresborg. Ok, vi bestakk dem med løfte om pizza, prektigere er vi dog ikke. Tirsdag 21. juni satte vi hverandre stevne på alle museers bestemor; folkemuseet.

Som metode i dialogen med ungdommene fra Isak valgte vi «Co-creation», gjenkjenbar fra Wiki-konseptet. Vi la fram vårt problem for ungdommene: «hvordan kan et folkemuseum bli relevant for dem?» Dette er åpenbart et spørsmål vi ikke sitter inne med svaret på, vårt forslag om å ta i bruk miljøhistorie som perspektiv på historien skapte heller ikke den store begeistringen hos disse ungdommene. Hvis det ikke dreier seg om store, spektakulære katastrofer er det «kjedelig».

Etter pizzaen gikk vi i museets permanente utstilling. Med bange anelser for både oss og dem tror jeg nok vi kan si. Så ble vi overrasket igjen. De ganske enkelt tok i bruk utstillinga:

This slideshow requires JavaScript.

I Kaptein K gjenoppsto sjørøvere og til og med den berømte scenen fra Titanic, trikken fikk nye trikkeførere, på buss-stoppen ved melkerampa ventet to unge på bussen.

Beundrende utrop hørtes fra avdelingen med gamle plakater fra Trondheims underholdningsarenaer gjennom tidene: «så bra». De gamle stillt ut i montre, skuffer og skap overrasket også: «Dere må få ut bilder av dette»!

Etter møtet, før transkripsjon av dialogen, før refleksjonen og analysen starter var vi, Insa og Hanna, lettere utmattet. Men veldig inspirert og ikke så lite klokere enn før.

Venneforeninga møter museet, og museet møter venneforeninga

Sverresborg har en venneforening med ca 1000 medlemmer. Mange av disse er barnefamilier som bruker museet jevnlig.

Medlemsfordelene er mange, blant annet gratis inngang til museet i ordinær åpningstid og 10% rabatt på varer i museumsbutikken, rabatt i Café Bagle og på vertshuset Tavern.

En gruppe spesielt aktive medlemmer arbeider for museet med spesielle tiltak: Det kan dreie seg om rydding av utearealet, hagearbeid eller  parkeringsvakt ved  store arrangement.  Noen av medlemmene arbeider også med dokumentasjon av spesielle samlinger. Museet satser nå mer og mer på denne typen samarbeid,  og graden av frivillighet er økende! Museet er avhengig av disse ildsjelene, uten frivillighet er det mange oppgaver som ville blitt ugjort. Aktivitetene fører også til at museets rolle i lokalsamfunnet blir tydeligere, og de som deltar får en sterk tilknytning til museet.

I dag har 8 medlemmer av venneforeninga stilt seg til rådighet for forskningsprosjekt vårt.  Dette er en helt annen gruppe mennesker enn de vi møtte fra Natur og Ungdom og fra Isak. De kjenner museet veldig godt og har kanskje bestemte oppfatninger om hva og hvordan et folkemuseum skal være?

Hvordan vil dialogen arte seg når vi møter en gruppe etablerte museumsbrukere/deltakere? Dialogen skal i stor grad etterligne reglene og egenskapene til Habermas` tvangsfrie samtale og Freires kritiske pedagogikk. I dag skal vi bruke fokusgruppemetodikken.  Det betyr at dialogen tar form av en  strukturert samtal, hvor vi som forskere  setter rammene for samtalen, samtidig som vi vil være aktive deltakere. Vi vil også argumentere for eller mot og formulere ideer og stiller spørsmål. I denne settingen blir vårt dilemma av å være forsker og deltaker i samtalen samtidig, mer tydelig enn i noen av de andre møtene.

Vi har kaffen og eplekaka klar, og gleder oss til dialog.

Hanna

Møte med Natur og Ungdom

I forrige uke var Hanna og jeg på møte med Natur og Ungdom. Vi presenterte vår prosjektidé og fikk tilbakemelding på hva ungdommene fra Natur og Ungdom tenker om det å formidle miljøhistorie på friluftsmuseum. Vi fikk mange gode innspill hvordan vi kan videreutvikle ideen.

En interessant observasjon som Natur og Ungdom delte med oss er at mange knytter miljø- og klimaspørsmål til utviklingene som startet med industrialiseringen. Er dette kanskje en grunn for at noen anser folkemuseet med sitt overvekt av bygninger fra 1700- og 1800-tallet, som et sted der et miljøperspektiv ikke har noe plass? (Dette gjelder kanskje i sær grad dersom man setter likhetstegn mellom et miljøperspektiv og miljøspørsmål og klimaforandringer.)

En annen ting vi snakket om er at det vil være viktig å lage et miljøhistorisk tilbud som unngår faren for å bli iaktatt som et «stunt» fra museets side, der museet forsøker å ri bølgen med et mote-tema. Det gjelder heller å lage et opplegg som viser at miljøhistorie – forstått som samspill mellom menneske og dens naturlige omgivelser og hvordan de påvirker hverandre i et historisk perspektiv – er en grunnlegende drivkraft i kulturhistorien.

Dette var bare to tanker av mange, mange, mange.

Jeg grugleder meg til å transkribere opptakene – gruer meg litt til å høre min egen stemme på bånd, gleder meg mye til å lytte en gang til på inspillene og ideene Natur og Ungdom kom med! Og som Hanna og jeg fant ut (igjen):                Noen ganger er to hoder bare ikke nok!

Til tvilens ære.

Det begynte med en tvil. I museumsdiskursen (som i mange andre diskurser) har begrepet dialog befestet seg som et løsenord, kuren for alle museenes inngrodde problemer.  Særlig skulle dialogen løse museenes forhold til brukerne og samfunnet omkring, slik at alle kunne føle at museet var ‘deres’ – at museet fortalte ‘deres’ historie, at museet var inkludere, alt for alle til alle tider…

Det var her tvilen startet.

Dialog – hva er det? Mellom linjene i museumsdiskursen – uuttalt men av og til uttalt – fikk man forståelse av at dialog er en maktfri og makttom samtale mellom to absolutt likestilte og likeverdige partnere. Her var tvil nr 1: Finnes slike partnere i det virkelige liv? Er det mulig å ha en dialog med andre som et museum, uten at det er en assymetri i maktforholdet – enten den ene eller andre veien? Og hva skal man så bruke en slik eventuell makttok dialog til?

Tvilen øker på.

Jeg visste for lite.

Om museets oppgaver eller «Hjelp! Dette klarer museet ikke på egen hånd»

I stortingsmelding nr. 49 (2008-2009) Framtidas museum: Forvaltning, forskning, formidling fornying beskrives museets oppgavefelt som følger:

«[…] å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser. I dette ligger stor faglig frihet og samtidig utfordringer for museene i å definere og avgrense hva som er relevant og viktig i et samfunnsperspektiv.»

Forfatterne bak stortingsmeldingen ser ut til å ha stor tillit til museene. Og det er jeg, som en som jobber på museum, glad for og enig i.

Men samtidig synes jeg at det mangler noe. Hvordan skal museene avgjøre hva som er «relevant og viktig i et samfunnsperspektiv» uten å snakke sammen med publikum og, kanskje enda viktigere, uten å være i kontakt med dem som ikke kommer til museet? Samfunnet består av mennesker som enten besøker museet eller ikke – det er de som kan fortelle oss hva som er relevant for dem dvs. for samfunnet. Et museum uten kontakt til verden utenfor,  vil få store vanskeligheter med å «definere og avgrense hva som er relevant og viktig i et samfunnsperspektiv».

Museet trenger hjelp til å oppfylle sine oppgaver!

skrevet av Insa

Dialogmøter og hva innebærer det å invitere noen til dialog?

Vi har avtalt våre første dialogmøter med to grupper. I begynnelse av juni skal vi ha et møte med ungdommene på kultursenteret ISAK og i midten av juni skal vi møte representanter fra Trøndelag Folkemuseums Venner. Vi gleder oss og er veldig spente!

Mens vi venter reflekterer vi over noe Nicholas Burbules skriver i artikkelen sin:

«Is the invitation to participate already a kind of co-optation of radical critique and rejectionism? Are the dialogical aims of consensus, provisional agreement, and even understanding (across unresolved differences) based upon ideals of harmony and community that are always on somebody´s terms, and so threaten the maintenance of separate, self-determined identities? Finally, are there some differences that are simply unbridgeable in dialogue, gaps of understanding or belief that cannot be bridged – but which, in the attempt to bridge them, put some people at risk more than others?» (N. Burbules, The Limits of Dialogue as a Critical Pedagogy, s. 514)

Hva gjør vi med dette?                                                                                         Hvordan unngår vi å begrense det som kan bli sagt under møtene? Hvordan skal vi etablere en ramme som åpner for alle meninger og ytringer?

Litteratur

Hva vi leser kan du se her.

Har du forslag til litteratur og/eller kommentarer ?

Museumsdialog

Velkommen til prosjektet museumsdialog.

Bloggen vil vi bruke til å holde kontakt med våre dialogpartnere, med våre kolleger på forskning om museer og med alle andre som måtte være interessert i prosjektet museumsdialog.

Du er velkommen til å legge igjen kommentarer, komme med tips til litteratur, blogger og nettsteder som er relevant for prosjektet.

Vi som står bak bloggen og prosjektet er Hanna Mellemsether, forskningskoordinator ved Museene i Sør-Trøndelag, og Insa Müller, prosjektmedarbeider og  forskningsassistent på museumsdialog.

Prosjektet foregår i regi av Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum, ett av Museene i Sør-Trøndelag, i samarbeid med NTNU, program for Kulturminneforvaltning v/professor Ola Svein Stugu.

Invitasjon

Vi har valgt ut ulike grupper museumsbrukere og potensielle museumsbrukere som samtalepartnere. I løpet av forsommeren vil vi gjennomføre dialogmøter med disse og kanskje vil dialogen også fortsette på bloggen.