Tag Archives: identitet

Til forsvar for den norske kulturarven – mot islamofober og andre ukulturer.

av Hanna Mellemsether den 5. august 2011 kl. 14:15

I en tid hvor vi må stå sammen og slå tilbake mot krefter som med vold forsøker å ødelegge vårt demokrati, leser vi innlegg i aviser og i ulike nettfora heller bensin  på bålet til de kreftene vi må bekjempe.  Innleggene uttrykker forståelse for at frustrerte ‘unge norske menn’ kan gripe til våpen, i frykt for å bli islamifisert.  I Adressa mandag 1.8. ga Dordi Skuggevik Tande, næring til en virkelighetsoppfatning som avler vold, frykt og mer hat.  Hun er en av  få som står fram med navn i denne sammenhengen, anonymitet er eller kjennetegnet på de ivrige ’debattantene’ på nettet.  Felles for mange av disse innleggene er at de påberoper seg forsvar for en udefinert norsk kulturarv som rettferdiggjøring for sine holdninger.Denne retorikken vi finner igjen også i mer moderat og velartikulert form hos Senterpartiets Ola Borten Moe.

Disse menneskene får lov å si hva de vil, det er deres ubestridte rett i et demokratisk og åpent samfunn. På tross av hva enkelte synes å mene har det ikke manglet på muligheter for de ’sinte unge menn’ – og  kvinner –  til å få sine meninger fram i offentligheten. Men når en usannhet gjentas ofte nok blir den gjerne til sannhet.  Når disse selvmedlidende kreftene ikke får gjennomslag, er det lett å skylde på andre: De kommer ikke til orde, de sensureres, de tas ikke på alvor. Aldri slår det dem at de faktisk ikke har et flertall i folket bak seg. Det finnes ikke et stort ’raseri i folkedypet’ som ønsker å avvikle demokratiet til fordel for et kristenfundamentalistisk samfunn basert på en idealisert fortid, bygget på det de omtaler som ’den stolte norske’ kulturarven. Paradoksalt nok er det samme forstenete kultursynet å finne i de små miljøene som avler muslimske terrorister: De protesterer også mot det de anser som angrep på en særegen, ekskluderende kultur som ”trues” av ytre påvirkning.

Begrepet islamisering er som regel udefinert i denne diskursen, og derfor er det vanskelig å vite hva deres frykt er basert på.  Heller ikke er det lett å se hvilken ’norsk kultur’ de har opphøyd til kanon. Norge er et lite land, og vi er en liten kulturkrets. Så liten at vi ikke kan ha dannet denne kulturkretsen alene. Heldigvis er Norge et land som til alle tider har tatt opp i seg kulturelle strømninger fra fjern og nær, noe de fleste av oss erkjenner og er stolt av. Norge har ikke en nasjonal kultur som kan stå alene, uforandret fra Kong Sverres tid eller enda lengre tilbake. Norge har ikke en kulturarv som kan smykke seg med særegne, edle holdninger eller samfunnsbyggende elementer av unik karakter. Kulturen vår er og har alltid vært under påvirkning av andre kulturer og i stadig forandring. En statisk kultur er en død kultur som bare kan representere et dødt samfunn. Heldigvis lever den norske kulturen. Heldigvis kan vi i den gamle norskheten finne kulturtrekk som inkluderer både muslimer, hinduer, ateister og kristne.

Vi som arbeider med bevaring og bruk av den norske kulturarven, ser hvordan kulturarven vår kan brukes til å skape et samfunn med rom for ulike religiøse og kulturelle uttrykk.  Når de gamle husene på Trøndelag folkemuseum får besøk av ferske nordmenn, kan en kurdisk jente med hijab vise oss at hun kan spinne garn på samme måte som de norske kvinnene har gjort i århundrer. Når båtbyggerne på Museet Kystens Arv får besøk av mennesker med røtter i et afrikansk land, kan de finne felles trekk i båtbyggerkunsten, diskutere forskjeller og likheter i håndverk og tradisjoner. Når Ringve byr på det beste de har av levende musikk, kan stemmer fra alle kulturer bidra i musikkens grenseløse verden. Da får hardingfela en internasjonal historie som gjør oss stolt av vår egen musikk, da kan den ’typisk norske’ musikkkorpstradisjonen finne sin sammenheng med janitsjarene i det osmanske riket. Slik kan kulturarven bidra til et fellesskap som inkluderer ulikheter heller enn å ekskludere. Vi skal ikke la den lille minoriteten som avler frykt og hat mot andre kulturer få definere norsk kultur og kulturarv.

Som kulturarbeidere i et flerkulturelt levende norsk samfunn er det vår plikt å beskytte ’den norske kulturen’ mot misbruk og forvirrede menneskers forvrengninger av den. Like lite som den kristne terroristen fra Oslo og Utøya representerer den norske kulturarven eller alle kristne i Norge, like lite representerer muslimske terrorister rundt om i verden den norsk muslimske befolkningen, deres kultur eller religion. Gizem Dogan var et strålende eksempel på en norsk muslimsk ungjente, hennes korte livshistorie blir nå en del av den norske kulturarven.