Da isen la seg over landet, da isen forsvant fra… – Hanna Mellemsether

Sjøveien

Sjøveien er min arbeidsvei. Det tar meg omkring 45 minutter å gå heimafra til  Brattøra.  Det eneste som holder liv i meg nedover det fotgjengerhelvetet som heter Byåsveien, er tanken på at snart, veldig snart, er jeg der – ut mot havet, i det mest åpne landskap Trondheim kan by på. Altså Sjøveien.

Kledd for vind og regn, med gode sko og tid til å stoppe opp når det trengs, det er meg på vei til jobb.

Jo, jeg vet at det visstnok egentlig heter Strandpromenaden – den nye veien langs sjøen fra Ila til Brattøra. Men jeg kommer aldri til å bruke det navnet, noe så … gæli! Sjøveien er veien langs sjøen, der er ingen strand og vi hundrevis mennesker som ferdes der til hverdags, vi promenerer såvisst ikke! Vi går, sykler eller springer – på vei til og fra noe.  Men underveis kan vi oppleve vidunderlige ting.

Sjølukt og bølger og tang og tare, det er for oss som er oppvokst i fjærasteinan selve livet. Etter storstormene i vinter lå det masse tang langs Sjøveien, kasta opp av storbåra. På vei hjem en ettermiddag kunne jeg beundra ei nise som krusa rundt i havoverflata. Det var fler enn meg som sto der og følte at vi fikk mer enn fortjent som underholdning den dagen. Gratis.

Den nye sjøveien er det fineste jeg vet, det fineste ‘byrommet’ om man vil. I helger med godvær, vinter som sommer, kryr det av folk der. Det er ikke mye som skjer, det er betong og store steiner, murvegger og harde benker til å sitte på. Noen forsøkte å fargelegg litt, men det ble fjerna etter ei ukes tid.

Det kunstneriske uttrykket kunne vært mer givende, men personlig syns jeg murene har godt av å bli farga, hvorfor ikke tilrettelegge en taggevegg? Med ‘skiftende utstillinger’, det ville vært en fin variasjon i byrommet.

Badeliv på 1930-tallet.  Schrøderarkivet, Trøndelag Folkemuseum

Sjøbadet er selve perla i Sjøveien, fint også om man bare vil ta en kvil på veien. I vinter har et friskt bad ved Sjøbadet vært min måte å starte helga på. Litt gærne damer og herrer får fart på blodomløp og lattermuskler i saltvann på ca 4 grader.  Med Sjøveien har Sjøbadet blitt mye mer tilgjengelig, lettere å finne fram til,  til sommeren tror jeg det blir fullt der. Kanskje like fullt som det var sommeren 1930?

Ennå gjenstår litt arbeid før hele Sjøveien er fiks ferdig. Men til sommeren vil veien stå fram i all sin prakt – som en perle for store og små.  Her vil det ligge rekebåter med ferske reker som kan nytes på den nye trekaia som kommer. Her kan man sitte og høre på konserter i det fantastiske byrommet ved Rockheim. Dessverre skjemmes utsikten av hotellet, du vet, der hvor de har glemt å fjerne folien fra vinduene, det med gullimitasjonen på, det som er så stort at tankene stopper når blikket når dit. Men det er det ikke noe å gjøre med, vi skal ha ryggen til hotellet der vi sitter og spiser reker og nyter et glass hvitvin i en av de mange små bistroene og kafeene som kommer her. På varme sommerkvelder sitter vi og plasker med beina i sjøen, nyter utsikten mot Munkholmen og Fosenalpene. Om søndagene kryr det av småbarnsfamilier som spiser kortreist fruktjus  og hjemmelaga is fra lokale produsenter, her spiller små teatertrupper for hatten og  vi hører lokale musikere,  eller bare rett og slett folk som liker å lage musikk. For oss som liker å høre på.

Nei – beklager, det siste er ren fantasi. Men jeg skulle gjerne sett at det ble virkelighet. har selv gått søndagstur frem og tilbake uten å finne en kaffekopp. Skansen er stappfull på fine dager, det er rom for fler! Tror jeg skal kjøpe en mobil kiosk og starte salg av veggi-briyani, heimelaga saft, kruttsterk kaffe og svalende hvitvin. ….

Den internasjonale kvinnedagen hører hjemme på museum!

Jepp – på tide å plassere kvinnedagen på museum. Det sier seg selv, nå som alt er perfekt. 

Sylvi Listaug sa det: «Dagens kvinnebevegelse fremstår som egoistisk snarere enn solidarisk, og som veik snarere enn modig når det kommer til kvinneundertrykkende tradisjoner og praksis som ikke har sin rot i kristne, men i muslimske miljøer. » Og sist jeg sjekka satt Listaug i regjeringa – enn så lenge. Så da er det vel slik det tar seg ut derfra da, ja – da er det vel sånn det er da!

Jeg tenkte jeg skulle dokumentere disse egoistiske luksusfeministene i årets 8.marstog i Trondheim. Og her er de: egoistene:

Enda fler egoister, disse er svenske

Disse egoistene har tilogmed speilvendt banneret sitt!

Pappaperm og pensjon ska dem ha også!

At det går an! Og så på 8.mars til og med!

Og her er selve erkeegoistene i Norske Kvinners Sanitetsforening.

Så etter å ha dokumentert sannheten i Listaugs påstander, og for å feire 8.mars der det rettelig hører heim, gikk jeg selvfølgelig på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum som lokket med omvisning i Hannah Ryggens verden. Kurator formilding, Solveig Lønmo, fortalte urovekkende ting om kvinnelige kunstneres kår føritida. Men direkte skremmende ble det da hun fortalte om forholdet mellom mannlige og kvinnelige kunstnere i museenes samling. Og om hvem som bestemmer hva i kunstens verden. Da skjønte jeg at kvinnedagen, kvinnekampen og 8.marsfeirig så absolutt bør komme på museum – hvert år.

God 8.mars alle sammen, her er Linneas fantastiske tegning på dagen.

Ukult

Er provosert kjenner jeg. Kulturen skal være tannløs og motstandsløs. Den skal gi overskudd i kassa og store besøkstall. Kulturen skal være rund og god som ei bestemor uten tenner, trøstende og snill. Ufarlig. Kulturen skal ikke stille spørsmål, og nåde den om den krever tankevirksomhet. Refleksjon. Kritisk sans. Nåde den om den tar tak i ting som ikke kan pakkes inni en estetikk a la Disney. Nåde den om den viser sammenhenger som ikke har konsensus i nettavisenes kommentarfelt. Nåde den om den røsker opp i forutinntatte meninger og prestenterer sammenhenger som provserer. Og det gjelder ikke bare i det estetiske feltet. Kos og konsensus skal det være, for slik har det alltid vært i norsk kultur – nemlig, koselig og trivelig. En behagelig benk å sitte på, tanketomt påfyll i fin harmoni med kommersielle uttrykksformer, et alternativ besøksmål for barnefamilier som egentlig skulle på kjøpesenteret men tok feil trikk. Ikke gå mot strømmen kulturinstitusjoner! Fyll på med mer av det samme – det som vi finner i underholdningsbransjen forøvrig. Skal vi danse? Skal vi kle oss ut som amerikanere og leke med blod og død? Skal vi synge litt for dere slik at dere får sove? Lykke til norsk kultur.

Flagg, følelser og fornuft

Sommeren 2012 er avlyst på grunn av teknisk feil, det ryktes at man skal prøve igjen i februar 2013. Men på tross av, eller på grunn av, elendige temperaturer utendørs, så har det blomstret opp flere diskusjoner som har fått mange trauste nordmenn til å bli varme nok i trøya. Romfolket (merkelig hvordan enkelte  uttaler dette ordet, med  kort o slik at man kan tro det er invasjon fra Mars, ikke rart folk blir redde), har blitt sommerens hete potet. Og viser dyben i både det ene og det andre i vårt samfunn. Men det er ikke Rom jeg skal skrive om nå. Heller ikke om galskap og våpenlover, selv om alt dette er godt innefor denne bloggerens interesseområde. Og vel så det.

Roma midt i mot

Nei – her jeg befinner meg i tid og rom, er det flagget som er viktig. For de som befinner seg så langt unna sentrum av debatten at de ikke har fanget opp ildspruten: TKMs utstilling SAMMEN/TOGETHER skulle åpnes 20.7., men ble utsatt for en bombetrussel og måtte utsette åpninga til dagen etter. Så handler det om at Pontus Kyander, Trondheim Kunstmuseums nye direktør, skrev på  facebook at nasjonalflagg (stort sett) ikke skal heises på museet så lenge han er direktør:

Trondheim Kunstmuseum, waving its purple flag in the morning hours. During my time at the museum, a national flag will never be hoisted (exceptions only for Roma, Sami or other «nations» without territories). Trondheim Kunstmuseum invites everyone, regardless of origin or attachment to any place. Nations are ideas of the 19th century. Lets find better common ground! /Pontus Kyander, Director at Trondheim Kunstmuseum.

Lo and behold – temperaturen i hele Trondheim steg 10 grader, og i går var den kommet opp i hele 19 varme grader.  Det har kjølnet i dag, men et lite håp om at det kan bli varmere utover dagen er det når Bleken og Nupen og politikere protester i Adressas papirutgave.

Partiet Høyre er klart og tydelig for og imot. Venstres Trond Åm er mot (men for  flagget altså). Andre erklærer seg dypt uenig i Kyanders flaggprotest men vil inntil det ytterste forsvare hans rett til å si og mene hva han vil. Man er jo moderne. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett det norske flagget på Kunstmuseets flaggstang. Men det er ikke relevant. Det skremmende er at flere av politikerne har gitt uttrykk for at Kyander ikke skal ha rett til å komme med slike utspill. Med andre ord, kulturen skal underordnes politikken! Eat shit!

Debatten Kyander ønsker å ta er interessant, men  den har fått et feil utgangspunkt. Flagg eller ikke er uinteressant i det som egentlig er problemet, i beste fall er det bare en del av at svært problemområde.  For det dreier seg om hvordan vi kan skape samfunn som ikke følger de tradisjonelle (nasjonale) grupperingene, men som muliggjør fellesskap på tvers og kryss av nasjoner (NEI! Jeg skal IKKE definere nasjon her – blånekter), etnisitet, klasse og alt det andre som skiller oss.  Kyanders vektlegging av flagget som symbol på et ekskluderende samfunn, oppnådde å skape blest om museet, og liv og røre i summerkulda. Men det har ikke klart å  løfte debatten som ble hengende godt synlig på en flaggstang, Bare med nød og neppe kan flaggfokuset føre til noe mer enn en lett rystelse i det politiske og kanskje det kunstneriske miljøet lokalt.

Kyander ønsker ifølge debattene to ting: Han mener vi trenger nye symbol som kan representere andre fellesskap som ikke er så ekskluderende som det nasjonen er.  Og han ønsker å få oss til å reflektere over hva det norske flagget representerer; han selv ser det nemlig som et uttrykk for en ekskluderende, avlegs nasjonalisme.

Men har vi egentlig en mangel på symbol da? Vi kan flagge regnbueflagg, samisk flagg, det knallrøde hammerogsigd-flagget, fredsflagget, EU-flagg, ja – vi kan lage vårt eget tøystykke med symboler etter fritt valg, uten at det skaper integrering, fellesskap eller inkludering.  Debatten på TKMs facebookside og på Adressa.no viser hvor riv ruskende galt det kan gå når man ikke klarer å skille symbolet (flagget) fra det debatten egentlig skulle handle om (fellesskap). Personangrep (jævla svenske, send ham ut av landet), følelselsladede innlegg med referanser til hele den norske krigshistorien, hat og forakt – kort sagt, det meste av det vi i det siste året har sett gjentatt ad nauseam i nettdebatter.

Det er innholdet i og rammene omkring fellesskap som er avgjørende, ikke hvilket flagg som henger der og dingler.

Museer som symboler

Som flagget så har også museer vært med på ramme inn en nasjonal fortelling. Hvilke fortellinger  ligger lagret i museenes magasiner, også kunstmuseer og kunstindustrimuseer om ikke nettopp de nasjonale. Folkemuseene har blitt tillagt en stor grad av ansvar for at den norske nasjonalidentiteten ble formet i sin tid. Men i stedet for å kvitte oss med disse monumentale symbolene for en homogen nasjonal identitet, så må vi forandre dem.  Kunstmuseer, kulturhistoriske museer, kunstindustrimuseer og andre museer har her en viktig oppgave. Og det er denne oppgaven Pontus Kyander har tatt fatt på med sitt utspill.

Dialog – en kunst

En slik debatt krever dialog. Og da kan ikke dialogen starte med en fastspikret oppfatning av hva innholdet i symbolene er, enten man er for eller mot flagging. Ekte dialog må ha som utgangspunkt at alle kan delta med ulike utgangspunkt, og at ingen sitter med fasit. For hvem er det som egentlig bestemmer hva som er innholdet i et symbol? Og hvordan går vi fra en forestilt nasjonal homogenitet, til et fritt og inkluderende fellesskap som består av … hva? (min indre anarkist  hevder bestemt at all organisering nødvendigvis er ekskluderende… tyst på seg!)

Men det er krevende å føre dialog med alle samtidig – ja det er vel egentlig umulig. Problemet er størst der viljen til dialog er minst. Selv om provokasjon skaper mediaoppslag skaper den ikke nødvendigvis endring.  Mitt ønske er derfor at vi også tar Pontus Kyanders utspill opp i forum som gjør at det faktisk kan føre til noe mer enn forutsigbare konfrontasjoner. Museene var med på å konstruere en nasjonal identitet på 18-1900tallet  – da må vel museene i dag også ha makt og mulighet til å bidra til å oppløse denne for å skape noe nytt?

Museumskidsa og museumstantene.

Det blusset opp en liten diskusjon på dette internettets sider for en stund siden. Blusse er kanskje å overdrive, men i museumssammenheng skal det ikke mange kommentarer til før man kan snakke om oppblussing:-). Diskusjonen dreier seg om hvor diskusjoner mellom museumsansatte skal foregå, på epost eller i blogg/fb/twitter. Marit Kjeksrud Amunsen har lenka diskusjonen på sin blogg. Diskusjonen er interessant fordi den markerer et brudd i museene – både forårsaket av generasjonsskifte men kanskje mer interessant på grunn av en endring i fagkompetanse i museene.

Museumstantene (av begge kjønn) har i et par generasjoner vært dominerende i museene. De har med små midler utviklet museene fra vegger rundt en samling til koselige plasser for barn og barnefamilier,  trygge om enn litt kjedelige arenaer for karding av ull, spikking av seljefløyter, baking av flattbrød, segling med råsegl, hesjing og hopping i høy. De har latt skrikerunger og snørrete barn i alle aldre leke at de er Monet eller Munch (ofte med resultat mer som en liten Picasso). Noen hadde utdannelse som lærere, andre var de beste pedagoger uten annet enn en ildsjel inni seg og en vilje av stål. Enkelte hadde fagutdannelse og godkjenning som konservatorer, men valgte (eller ble valgt til) å være museets kommunikatører utad. De så små og store publikummere som museets egentlige mål; og utviklet museet i dialog med barn og unge brukere, men også i tett dialog med informanter. De multitisket og multitasket. De bygde opp et nettverk av frivillige som stekte vafler til familiedager, organiserte parkering på de store arrangementete, som fylte stabbur og smier med kompetanse om håndverk og tradisjoner som ingen ansatte hadde. De var i dialog med det publikum som den gangen brukte museene mest: lokalsamfunnet.

Museumstantene har blitt gammeldagse. De har blitt forbikjørt av samfunnsutvikling, kulturendring og teknologiske nyvinninger. Nye koster trengs i møte med nye generasjoner.

Endringene startet selvfølgelig før museumsreformen. Men fra årtusenskiftet har vi hatt sammenslåinger og store økninger i overføringene til museene , profesjonalisering og en lenge påkrevd makeover – ikke ekstrem, men dog.Flere museumspedagoger ble ansatt, skillet mellom formidling og forvaltning økte. Museer med manuelle kataloger med flere hundre tusen nummer måtte bruke store ressurser på å digitalisere disse, og kommer kanskje aldri til å fullført ‘hele katalogen på nett’. Det er nå engang slik at skrift på papir ikke springer av seg selv inn i de rette kolonner i primus . Menneskene må gjøre det. Bruke tid på det – mye tid. Og så er det all ny kunnskap som har kommet til siden sist – den bør også skrives inn i databaser. Enn så lenge er ikke appen som overfører kunnskapen fra menneskers hjerne direkte til datamaskinen oppfunnet. Mer tid går med. mindre tid blir til overs til samtaler med informanter, dokumentasjon og faglig oppdatering. De blir akterutseil de også – og snart er de pensjonert. Så får de nye kolleger! Kidsa (i alle aldre) kommer!

Museumstantene (de med barna og de med kartotekkortene) skjønner ikke helt språket til kidsa. FB, tweet, likes, apps, QR, dialog, co-creation, wiki, crowdsourcing, online, VR, IRL… gresk. Eller er det kinesisk.

Kidsa skjønner ikke museumstantene: de tror at tantene har sittet på ræva og kosa seg med vafler og kataloger helt til de selv med sine nye koster feide inn på arenaen. Kidsa kjenner ikke så mye til hva som befinner seg i magasinene, bortsett fra den brøkdelen som har fått sitt kunstnerisk utførte portrett digitalisert og lagt ut på nettet. Kidsa tror de fant opp ordet dialog. De tror de fant opp medvirking. De tror de er de eneste med kunnskap om museet. Og ingen forstår hverandre.

Kidsa er ofte prosjektansatt, ‘fast ansettelse’ er ikke så attraktivt som det en gang var, det fører til stagnasjon og forfall, mener noen .  Og de er forskånet fra mange oppgaver som museumstantene hadde: de kan bruke sin utdannelse og erfaring og livsstil på å skape nye, moderne og mesterlige prosjekter på nett, og sosiale media blir arena for deres nettverk. Sosiale media er integrert i deres liv, slik forrige generasjons sosiale media var integrert i deres; auditoriet, museumsarealet, telefonen, kortkatalogen, og etterhvert til og med eposten.

Si meg hvilken plattform du bruker så skal jeg si deg hvem du er.

Serriøst – epost er sååååååååå forrige århundre. gidder ikke bruke det, sier kidsa. Epostlister som kommunikasjonsform mellom museumsansatte, som feks museumsnorge.no, brukes ikke av kidsa. Å diskutere pr epost er like utenkelig for dem som å sende brev via postverket er for kidsas foreldregenerasjon.  Jeg forstår tankegangen, men stusser over en tilsynelatende mangel på kommunikasjonsvilje.  Kommunikasjon mellom kidsa og tantene blir ikke mulig når de befinner seg på hver sin plattform! Jeg ønsker meg en større vilje til kommunikasjon – på tvers av plattformer, selv om det gjør vondt. Med pingback og flittig lenking burde det ikke være så stort problem.  De fleste museumsansatte leser epost daglig, 470 abonnerer direkte på epostlista museumsnorge.no, mens mange flere får den videresendt fra leder eller andre.  FB-gruppa Nettkommunikatører ved museer har 109 medlemmer, hvor mange av disse er museumsansatte vet jeg ikke. Å poste noen av innleggene som publiseres på nettet som epostlister kan være en ide. For jeg mener bestemt at tantene bør høre mer av det kidsa snakker om, det er nemlig framtida som snakker. Hilsen Tante…

Døve bruker også museum.

Døve mennesker går på museum. Men hvilket utbytte har  du som døv, hvilken læringseffekt har et museumsbesøk for døve skoleelever? Hvordan tar museer  imot døve besøkende til sine utstillinger?

MiST er partner i et toårig Grundtvigprosjekt som skal undersøke hvordan museer kan bruke teknologiske løsninger for å tilrettelegge utstillinger bedre for denne gruppa.  Med erfaring fra Norsk Døvemuseum har MiST en stor kompetanse på dette, men for de andre avdelingene i MiST er det ennå en lang vei å gå før man kan si vi har et godt tilbud for døve brukere.

13-15. juni var det partnermøte og seminar i prosjektet( som vi for kort kaller Museums, ICT and Deaf people) i Lille i Frankrike. Foruten MIST og Norsk Døvemuseum deltar Royal Palaces i London og det franske non-profit-selskapet Signes de sens, utvikler av IKT for døve i kultursektoren.  Vårt prosjekt har som mål å lage en håndbok for museer, en oversikt over ” god praksis” i tilrettelegging for døve.

Prosjektets første samling var i Trondheim i fjor .  Dette seminaret i Lille markerte halvgått prosjekt , og for oss ble det en øyeåpner i forhold til tilrettelegging.

Flere av de største museene i Frankrike og England har egne ansatte som arbeider med tilrettelegging – Accessibility officers . Disse har en sentral rolle i å gjennomføre myndighetenes pålegg om inkludering. I Norge har vi nylig fått en inkluderingsmelding som pålegger museene å tilrettelegge sin virksomhet for alle, for ulike kulturer og grupper med ulike funksjonshemminger. Skal denne tas på alvor må vi også få et større fokus på tilgjengelighet. Og det dreier seg ikke bare om rullestolramper og ledelinjer, selv om det også er viktig. Like viktig er det at grupper får presentert innholdet i museenes formidling og læringsopplegg på en måte som gjør det tilgjengelig for dem.

Men døve kan jo lese, hvorfor  trenger de ekstra tilpassning? Jo, døve kan lese. Men for mange døve er norsk andrespråk, og ikke alle behersker det like godt. De har dessuten eg eget språk, tegnspråk, som er et språk på linje med andre.  På Norsk Døvemuseum foregår omvisningene på tegnspråk, og all informasjon er tilgjengelig  på tegnspråkvideoer, på berøringsskjermer inne i utstillinga.

I dag finnes det utallige muligheter  for mer fleksible løsninger med tegnspråklig informasjon. Merkelig nok er det flest kunstmuseer som har laget spesielle tilbud for døve. Smithsonian og Whitney Museum of American Art har egne tilbud for tegnspråkbrukere både på nett og i museet, Tate Modern har tegnspråkomvisning en gang i måneden med flere hundre deltakere.

Men – går døve flest oftere på kunstmuseer enn andre? Jeg tror ikke det. Kanskje skyldes kunstmuseenes satsning på tilbud for døve at det er enklere å formidle et visuelt uttrykk som kunst til en gruppe som er vant til visuell kommunikasjon. Kulturhistoriske museer har ofte mer sammensatte fortellinger, med informasjon om lokal, nasjonal og/eller internasjonal historie – altså tradisjonelt  en tekstlig kommunikasjonsform.  Det er derfor mer krevende, både teknologisk og økonomisk å lage en tilfredsstillende digital løsning med tegnspråk for denne typen museer.

I Trondheim gjorde vi et forsøk med å formidle Rockheim for døve. En ganske sprø ide kanskje, men faktum er at mange døve bruker musikk. Døve har ulik hørselstap, og enkelte kan oppfatte visse type lyder. Dessuten kan mange døve føle musikken gjennom vibrasjoner i omgivelsene, for eksempel ved å ta på høytalere eller gjennom spesielt tilrettelagte gulv.  Men for døve som ikke er musikkbrukere er det en utfordring å formidle musikkens kulturelle og sosiale kontekst. For å få til det må musikken ‘oversettes’ for å gi mening – og det vil kreve ressurser, kunnskap og teknologi.

Med inkluderingsmeldingen har vi fått en påminning om at museene skal være for alle. Da får vi ta den på alvor, og om ett år eller to bør alle museene ha iverksatt tiltak for en inkluderende formidling. For alle.

Forskerseminar på Oscarsborg

To dager med intensiv gjennomgang av et ti-talls forskningstekster ,  inspirerende foredrag, plutselig sommer, sjø og  mange kloke kolleger. Slik var det siste forskningsseminaret  i prosjektet «Forskning i museer og arkiv» i regi av Kulturrådet.

FoMuA startet i 2010 og vil bli avsluttet med en stor konferanse i oktober, hvor flere av delprosjektene vil bli presentert. I mellomtiden skal forhåpentligvis artiklene også publiseres (noen er allerede ute!).

Utgangspunket for dette prosjektet (som opprinnelig het Forskning OM museer og arkiv, merkelig nok) var at Kulturrådet ønsket en økt satsning på forskning i museer og arkiv, og samtidig bidra til en vitenskapeliggjøring av den tekstproduksjonen som foregår i KUD-museer. I tillegg skulle prosjektet  «bidra til å etablere institusjonene som aktører på den nasjonale og internasjonale forskningsarena.»  Nå ventet vel heller ikke Kulturrådet at målene skulle være nådd i løpet av de to årene prosjektet varer, så kjapt utvikles ikke engang museene!  Men det er en god start. Vi har vist at museene kan forske og formidle forskningen gjennom artikler, bøker og avhandlinger. Samtidig ser vi også hvor få møteplasser vi har som forskere i KUD-museene, og hvor få publiseringskanaler vi har for å bli ‘aktører på den nasjonale og internasjonale forsknignsarenaen’. Hvor er denne arenaen?

Det finnes noen tidsskrifter som er aktuelle, men de fleste er enten lokale (årbøker), eller tematisk smale (feks Heimen). Ved noen museer arbeides det for å lage skriftserier med fagfellevurdering, men uansett vil dette være tematiske publiksjoner knyttet til museers ansvasrsområder.

Nordisk Museologi er det eneste tverrfaglige museumstidsskriftet hvor man kan publisere på nordisk språk: «The twice-yearly peer-reviewed journal focuses on issues and themes currently in the spotlight in the fields of museology, art, natural and cultural heritage…» . Ane Herskov Nilsen (Center for Museologi, Aarhus Universitet) er hovedredaktør og Brita Brenna fra (Senter for museumsstudier UiO) norsk representant i redaksjonen. Dette burde være tidsskriftet for norske museumsansatte som ønsker å publisere på faglig høyt nivå. Kanskje kan dette Kulturrådsprosjektet bidra til en økning av artikler fra museene. Og kanskje vil det etterhvert kunne  besvare det evige spørsmål: hva er forskning i museene?

Wikipedia + Digitaltmuseum.no = sant

MiST har hatt kurs i Wikipedia for alle ansatte som ønsker å skrive. Norsk kulturråd har inngått et samarbeid med Wikipedia for å gjøre mer av museenes kunnskap tilgjengelig for ‘folk flest’. Tenk hvor mye av museenes kunnskap som befinner seg i hoder, skuffer og arkivskap – helt utilgjengelig for andre enn de innvidde.

Kulturrådet stiller nå med midler til de museene som ønsker å holde slike kurs. Og er det noe som får fart i museumsfolk så er det utlyste midler! Gårsdagens kurs var det første av denne typen, og vi fikk flysendte kursledere fra Norsk Folkemuseum,  Kulturrådet og fra en lokal Wikipedia-ekspert.

Kurset inneholdt en nyttig gjennomgang av hva Wikipedia er, og hvordan man skal skrive. En stor del va praktiske oppgaver slik at vi allerede på kursdagen kunne forfatte de første artiklene. Det anbefales på det sterkeste å gjøre hjemmeleksa si: opprett bruker på forhånd, og les ulike bruksanvisninger på forhånd. For det er ikke til å komme bort fra at det er en del formalia som kan være vanskelig for førstegangsskrivere.

Utrolig nok hadde over 30 ansatte meldt seg på kurset, og selv med litt frafall var vi strålende fornøyd med oppmøtet. Håpet er at i alle fall halvparten av deltakerne vil bli faste skribenter på Wikipedia.

I stedet for å klage over mangler i Wikipedia, har det nå blitt en tendens til at profesjonelle (hva nå enn det er) bidrar til kvalitetsheving på artiklene som publiseres.  Forskningsleder Fredrik Svanberg ved Historiska Museet skriver på sin blogg at «digitaliseringen och inte minst samlingarnas pågående hopkoppling med Wikipedia innebär så radikalt nya villkor för den information museer förvaltar och sänder ut. Från en närmast total kontroll och auktoritet som inte ligger så långt borta till, ja, vad? » For museene er dette en vinn-vinn-situasjon: Vi bidrar med det vi kan og vet, gjør det tilgjengelig for alle, og oppdager i tillegg at det sannsynligvis befinner seg mennesker der ute som kan enda mer om det vi skriver om. Man lærer!

Samtidig er det viktig å kjenne Wikipedias begrensninger. Det er ikke stedet å publisere ny forskning. Det er ikke stedet for å profilere seg sjøl. Man blir fort tatt ned på jorda dersom man ikke følger skrevne og uskrevne regler. For en noget anarkistisk anlagt person kan det bli litt i meste laget, når man får negativ tilbakemelding på sin brilljante artikkel, med kritikk både for språk, innhold og notebruk. (Er det noe vi historikere KAN så er det fotnoter!)  Skal jeg publisere noe nytt og kontroversielt så vil jeg ikke velge Wikipedia. Jeg vil også være på utkikk etter menneskene bak brukernavnene; Hvem skjuler seg bak anonyme innlegg? Kort sagt, man må ha noen antenner ute når man bruker Wikipedia, både som leser og som skriver. Men antennene ute bør man jo alltid ha: ‘Minds are like parachutes They only function when open’

In the middle of Nowhere…

Lørdag 2.juni var en særdeles kald dag i Trondheim. Jeg startet dagen med å lese Stein Slettebak Wangens kommentar i Lørdagsadressa, der han ga mange gode grunner for å fortsette å bo i Trondheim. Ingen grunn til å flytte til Oslo, vi har det meste her, mente han, i alle fall for de som er avhengig av nært rypeterreng.

Nå tilhører ikke jeg den kategorien som setter «nærhet til turterreng» øverst på behovslista når jeg skal bestemme bosted. Absolutt ikke. Turterreng for meg er å gå ned  Byåsveien til Ila, og videre gjennom byen til jeg kommer til Bakklandet. Da har jeg gått langt nok, mener nå jeg.

Men det var denne sure sommerlørdagen da, med opplevelser som må bli min begrunnelse for å bo i Trondheim. For de som ikke visste det, det var Musikkfest-helg i Trondheim denne helga. Min svenske venninne og jeg (nei – ikke partysvenske, vi er nok over den alderen at man kan kalles ‘party’-noesomhelst) vi startet i Ilaparken og konsert med Nadja Bertelli. Hennes myke feelgoodjazz gjorde dagen litt varmere dere vi satt og hutret litt. Noen kjentfolk så vi, og mange ukjente. Noen kortreiste og andre langreist – men vi var sammen i parken på lørdag.

På veien gjennom byen stakk vi innom Bangkok, fylte opp med smak av akkurat passe sterk peanøtt- og kokos, en lett fransk vin fikk temperaturen opp både inn og ute. Man har litt tungt for å gå, forspist kanskje. En pause på Somma med italiensk kaffe gav oss etterhvert krefter til å gå videre gjennom ettermiddagsstille bygater.

Skilt utenfor Antikvariatet

Vi avsluttet kvelden på Antikvariatet, denne merkelige puben/kafeen midt i smørøyet på Bakklandet, hvor ting ser ut til å skje helt uten grunn. Og vi kom til dekket bord: kortreist ost fra Hitra, hjemmelaget Le Brus Antique; og bak disken er de tysk, fransk, norsk, tyrkisk, bodøværing eller noe annet eksotisk.  Og lørdag var det konsert med afro-jazz av det ekstremt gode slaget. Jeg skulle gjerne skrevet navnet på bandet, men som saxofonisten sa: «vi møttes i går på togstasjonen». Fire mennesker fra rundt omkring i verden, Conga, en smak av Cuba, Afrika og Musikkkonservatoriet; så begynte instrumentene sin tungetale, og det var såre godt.

To gratiskonserter hadde vi fått med oss denne kvelden i Trondheim, der ting skjer og mulighetene finnes. Taxisjåføren fra Somalia ga et siste eksempel på trøndersk kultur da han  lakonisk slo fast: «Det er to ting vi ikke kan styre med, det er kvinnfolk og været». Jeg er veldig glad i ekte trøndersk kultur jeg.